Hvordan kan våre feil føre til suksess?
Konseptet av det å feile er en ordentlig stigma i vårt samfunn. Fra barndommen er de blikkene som vi får når vi gjør noe galt eller har våre feil veldig like de som vi får når vi ikke oppfører oss. Da begynner vi selv å se på oss selv på samme måte. I stedet for å bli glad for å finne feil vei og vite at vi ikke skal gå den veien senere, blir vi sinte på oss selv. Vi skjeller ut oss selv og sorg fyller oss, som om det var rett følelse for dette øyeblikket.
Denne måten av å håndtere feil på gjør at vi roter det til mer, fordi de negative tankene ikke gir oss rom til å lære fra våre feil.
I tillegg, når vi ikke forstår det å feile som noe positivt lukker vi vanligvis hjernene våre. Vi forlater prosjektet vi hadde og forteller oss selv at vi er ubrukelige. Hvordan kan vi gagne fra det de feilene vil lære oss hvis vi reagerer på denne måten? Hvordan skal vi lære hvis vi bare prøver å viske bort alt som skjedde?
Mennesker som ikke aksepterer feiltakelse eller som ikke vet hvordan de kan gagne fra det er vanligvis mennesker med lav selvaksept. De har en tendens til å søke etter perfeksjon i alt de gjør. Og når de oppdager at de ikke er perfekte eller at deres forventninger ikke blir møtt, gir de opp på alt og ender opp i total håpløshet.
Denne holdningen er unødvendig og betyr bare at mennesker med høyt potensiale og gode evner slutter å prøve. På grunn av frykten for at det skal feile igjen. Denne holdningen holder dem bare i deres komfortsone og de vokser aldri.
Å vokse gjennom våre feil
Personen som aldri feiler er en som aldri prøver. Han forblir bare hvor han vet risikoen er minimal. Men sannheten er at disse menneskene ønsker et mer interessant liv, med utfordringer og mål. Det er ikke en gang nødvendig for dem å fullføre de drømmene eller å lykkes…
… Det som er mer nødvendig enn objektivet er veien selv, det å våkne opp hver morgen med den nødvendige motivasjonen til å prøve å oppnå målet vårt.
Når vi slutter å prøve fordi vi frykter at vi vil feile, da har vi allerede feilet. På denne måten vil vi føle mindre smerte og stress fordi det ikke er noe angst. Angsten som vi ville følt i en situasjon som utfordrer våre evner. Men, hvis vi er villige til å gå gjennom utfordringene og angsten vil livet vårt få mer farge.
Feil, langt fra å være en dør til å svikte drømmene våre, burde være et signal som forteller oss at vi vokser. Det burde være en indikator på at vi utforsker nye veier og at, takket være det, vil vi forbedre oss og modnes. Dette fører til utvikling av våre evner.
Det er sant at feil ikke er noe som vi kan kontrollere. Sannheten er det at hvis du vil oppnå suksess må du anta at du kommer til å gjøre feil på veien. Det som er under vår kontroll er evnen til å holde ut uansett hva som skjer, og det er da vi kan investere vår energi og få positive resultater.
Hvordan kan vi håndtere at vi gjør feil?
Det å gjøre feil er ikke slutten. Det er bare mellomliggende skritt. Det er den udiskutable bevegelsen mot suksess eller seier i visse deler av livene våre. Derfor har det å gjøre feil flere fordeler enn ulemper. Alt vi må gjøre er å oppdage dette og være klar over at feil ikke definerer oss. De er bare en indikator på at ved neste anledning må vi gjøre ting på en annerledes måte.
For å lære å håndtere våre feil bedre er det første steget komplisert, men viktig: vi må akseptere at vi ikke kan endres. Vi burde ikke fortsette å klage og gruble over de kortene som vi har fått. De kortene kommer ikke til å bli gitt ut igjen, vi må bare begynne et nytt “spill.” Til tross for resultatet er det ikke kortene som definerer oss. Og heller ikke at vi bestandig spiller med de samme kortene. Vi er ikke definert av våre tanker eller vår oppførsel. Vi er mye mer enn alt det. Vi er komplekse vesener. Vi endrer oss hele tiden, lærer og leter etter nye muligheter til å forbedres.
Vi er verdifulle vesener, til tross for våre feiltakelser, og ingen har verdien vi har.
Vi må justere våre forventninger
Det neste steget er å justere våre forventninger. Vi må være tydelig på det “ekte meg” og det “ideale meg”. Den “ekte meg” er personen som jeg er, ingenting mer eller mindre. Jeg er skapt av mine personlighetstrekk, evner, moraler og begrensninger. Jeg vet hvordan jeg er, jeg vet akkurat hva jeg kan og ikke kan gjøre og oppnå.
Det “ideale meg” er personen jeg tror jeg er, men i virkeligheten er jeg ikke slik. Hvis jeg har svært høye forventninger til meg selv og har mer tiltro til den “ideale meg” enn i den “ekte meg”, vil jeg lide. Virkeligheten vil vise meg at jeg må justere de forventningene.
For å gjøre dette må jeg bestandig oppdage hvem jeg er, huske at jeg er hverken bedre eller verre enn noen andre mennesker.
Til slutt, må vi lære å tolerere de frustrasjonene som livet gir oss. Prosjektene våre og drømmene våre kommer ikke til å gå slik vi vil, men det betyr ikke at de er slått. Vi må bare akseptere det vi ikke liker, inkludert våre feil. La oss lære av dem, fordi vi kommer til å gagne mye mer av dem når de fyrer opp håpet inne i oss. Håpet til å få oss til å bevege oss fremover.
