Hvis nevrovitenskap var poesi

Hjernen elsker poesi; så mye at den er programmert til å gjenkjenne den. Tross alt har denne litterære sjangeren fulgt oss gjennom hele vår utvikling som menneskehet. Nevrovitenskap vet dette, og av denne grunn har den oppdaget fantastiske data i flere tiår.

Skrevet og verifisert av psykologen Valeria Sabater.

Siste oppdatering: 25 januar, 2023

Michio Kaku, den berømte japansk-amerikanske fysikeren, påpeker ofte at på skuldrene våre er det mest komplekse objektet som naturen har skapt i hele det kjente universet. Hjernen og dens mer enn 69 milliarder nevroner utgjør faktisk den mest fascinerende og unike enheten i vår eksistens.

Men hvis nevrovitenskap ønsker å oppdage alle hjernens mysterier, må den bli hverken mer eller mindre enn en poet. Denne subtile metaforen har en mening og en magisk transcendens. Poesi har fulgt utviklingen til menneskeheten og er sterkt forankret i utviklingen av følelser og erkjennelser.

Kultur er et produkt av menneskets sinn. Den former den og påvirker den på en slik måte at den synker inn i vår bevissthet og danner nye nevrale korrelater. Tross alt er vi det vi gjør, det vi leser, og det hver lesning og vers inspirerer og vekker i oss.

Hvis nevrovitenskap var poesi, ville vi bedre forstå hjernen

Poesi er en del av menneskehetens historie. Det dukket først opp som et grunnleggende behov for å uttrykke våre indre tilstander. Selv om den eldste nedskrevne diktopptegnelsen er 4300 år gammel, vet vi at røttene kan være enda eldre. I de tider da leseferdighet ennå ikke var utbredt, ble poesi overført muntlig.

Den tjente til å fortelle heroiske hendelser (episk poesi) og fordype seg i følelser, som kjærlighet eller begjær (lyrisk poesi). For sumererne og assyrisk-babylonerne hadde poesi en rituell og fellesskapskarakter. Dette var mennesker som brukte eklogen til å prise guddommeligheter og landskap og uttrykke sin egen lykke. Derfor er det lett å forstå implikasjonen det kunne ha hatt på nevrologisk nivå.

Hvis nevrovitenskap var poesi, ville vi bedre forstå at hjernen vår er programmert til å gjenkjenne den. Som psykologen, Guillaume Thierry påpekte, ser poesi ut til å være innlemmet i våre mentale underlag som en dyp intuisjon. Ethvert menneske er en ubevisst poet.

Poesi er en alliert av følelser og erkjennelse

Du har sannsynligvis et favorittdikt (eller flere). Interessant nok, hvis et elektroencefalogram ble utført på deg mens du leste et favorittdikt, ville det avdekke den intense aktiveringen som denne handlingen produserer i utallige områder av hjernen din. Dette er nøyaktig hva University of Exeter (UK) gjorde. De gjennomførte en studie som oppdaget at poesi kan være like eller mer stimulerende enn musikk.

Forskerne observerte for eksempel hvordan poesi stimulerte det høyre området av hjernen, på samme måte som musikalske stimuli. Imidlertid ble regioner av venstre område, så vel som basalganglia, prefrontalappen og isselappene, også sterkt aktivert. De er områdene knyttet til dyp informasjonsbehandling, fleksibel tenkning og gjenkjennelse.

Forfatterne av denne studien understreket at poesi ikke bare får følelsene våre til å stige, men at vi også lar oss bli klar over hvert ord og hver metafor. Dette vekker induktiv og reflekterende tenkning, samt evnen til å gruble over de forskjellige betydningene og perspektivene som vår virkelighet kan ha.

Emily Dickinson og nevrovitenskap

Hvis nevrovitenskap var poesi, ville Emily Dickinson vært dens viktigste referent. Denne berømte poeten fra Massachusetts er ikke bare en nøkkelfigur i amerikansk poesi, som Edgar Allan Poe, Ralph Waldo Emerson og Walt Whitman. Hun er også favorittpersonligheten til mange nobelprisvinnere som har studert mysteriene i den menneskelige hjernen.

Faktisk brukte både Gerald Edelman (biolog) og Stanislas Dehaene (kognitiv nevrovitenskapsmann) et av diktene hennes som en introduksjon til bøkene deres. I 1862 skrev Dickinson at hjernen er bredere enn himmelen, dypere enn havet og er Guds vekt. Det hun faktisk gjorde var å beskrive det produktet av hjernen som er sinnet og dets kraft når det gjelder å oppleve og skape virkelighet.

For nevrovitenskapsmenn representerer diktet hennes en opplevelse av det sublime og av hjernens evne til å bygge visse oppfatninger. Hjernen er en del av menneskets natur, men den transcenderer, takket være dens tanker og fantasi. Den er i stand til å gå utover himmelen og være dypere enn selve havet.

Føl ordene og vekk bevisstheten

Litteraturen beriker oss på en ubestridelig måte. Den gir oss kunnskap, vekker nye perspektiver i oss, og er ofte konfigurert som en katartisk øvelse for endring og velvære. Men hvis nevrovitenskap var poesi, ville det bli forstått at dens kraft går utover narrativ og vekker emosjonell selvbevissthet i oss i større grad.

Versene, metaforene og alle poetiske ressurser gjør ordet til en psykisk trigger. Det lar deg føle, se og forstå verden på en rikere og mer kompleks måte. Bruken av symbolikk øker din introspeksjon, kritiske sans og reflekterende mentalitet. I tillegg oppmuntrer det deg til å koble deg til deg selv og det som omgir deg på et annet nivå.

Poesi stimulerer også fantasien din, fordi lek med ord inviterer deg til å leke med virkeligheten og finne den på nytt, til å se den fra flere prismer. Nevrovitenskapen vet at poesi ikke bare pynter på språket, men aktiverer en atavistisk fjær i hjernen for å gjøre den rikere og øke dens synaptiske forbindelser. Så ikke nøl med å begynne å navigere i det havet av bokstaver og ord, og samtidig få deg selv til å føle deg mer levende.