Hva gir håp til de syke?

Når folk er syke, øker mangel på håp bare lidelsen deres. Så hvor finner de som lider av livstruende sykdommer styrke?

Skrevet og verifisert av psykologen Cristina Roda Rivera.

Siste oppdatering: 27 desember, 2022

Hva gir håp til de syke? Hvor finner de styrke? Hvor går de når de trenger hjelp? Disse problemene løses forskjellig for hver pasient.

Tross alt er det ikke det samme for noen å lide av en dødelig sykdom som en kronisk sykdom de kan leve med, eller å ha vært utsatt for en ulykke som har forandret mobiliteten deres for alltid. Å håndtere smerte er forskjellig i hvert tilfelle, og det samme er håp.

De som er ekstremt syke har en tendens til å føle at de egentlig ikke passer inn i verden. Deres psykiske helse lider, og deres ubehag hindrer dem i å ha mot til å utføre mange aktiviteter. Hvor leter de etter håp?

Håp ved dødelig sykdom

Når de står overfor en dødelig – eller potensielt dødelig – sykdom, har de fleste en tendens til å assosiere håp med en håndgripelig behandling eller kur som kan forlenge livet deres. Dette har en tendens til å skje selv om det er mye bevis på det motsatte.

En del av dette ulogiske håpet kan stamme fra den upassende informasjonen helsepersonell gir til pasienter når de leverer dårlige nyheter. Leger er ofte nølende med å levere knusende nyheter, og kan avstå fra å fortelle sannheten i et forsøk på å opprettholde og styrke håpet.

Derfor demper de ofte diagnosen dødelig sykdom med et urealistisk og utilsiktet “terapeutisk” håp. Et slikt misforstått håp kan innebære å informere pasienter om nytteløse behandlinger.

Leger som tar seg av uhelbredelig syke pasienter står overfor utfordringen med å balansere ærlig kommunikasjon med næring av håp. Etter pasientenes første stress ved nyheten om sin dødelige sykdom, blir deres fremtid ofte definert av familie, nære venner og meningen med livet, snarere enn hvor lang tid de har igjen.

Pasientenes tanker og bekymringer blir mer helhetlige ettersom de har en tendens til å forutse og håpe på et positivt resultat til fordel for familie og venner. Så, når døden nærmer seg, vender de seg ofte til seg selv og uttrykker et ønske om stillhet, indre fred og evig hvile.

Håp ved andre sykdommer

Hva gir næring til håpet til de syke? Hvor finner de styrke? Hvor går de når de trenger hjelp? Dette var spørsmål som ble stilt til nesten 400 pasienter i alderen 18 til 90 år i en studie.

Pasientene led av mange forskjellige plager, alt fra brukne bein til kreft. Noen ble fortsatt behandlet. Andre hadde kommet seg. Sykepleierstudenter stilte spørsmålene. Senere måtte de skrive en logg der de reflekterte over samtalene.

Pasientene mente spørsmålene var ganske personlige. De måtte gå ut av sine egne komfortsoner og inn i virkelig intime samtaler. Men samtidig følte de seg lettet over å kunne sette ord på følelsene sine.

Hva som gir pasienter håp har en tendens til å variere sterkt fra person til person. Når det er sagt, er det en rekke faktorer av håp som vanligvis gjentas fra en person til en annen.

Hva gir håp til de syke?

Å finne trøst og styrke i sykdom kan være veldig vanskelig og utfordrende for de som går gjennom den grusomste smerten sammen med usikkerheten om hvorvidt de vil overleve eller ikke.

Noen av deltakernes svar er beskrevet nedenfor.

1. Noen å dele tankene sine med

Håp er viktig for å tåle lidelse og kan være avgjørende for hvordan vi håndterer sykdom.

Forskerne viste også til en internasjonal metastudie som studerte pasienter fra forskjellige land med en rekke medisinske diagnoser.

De aller fleste av de nesten 400 pasientene i denne studien sa at de fant håp i familie og venner. Det skulle ikke så mange til, en eller to var nok. Det var rett og slett viktig å dele tankene sine med noen de stolte på og som var villig til å lytte.

2. På noe ‘der oppe’

Det som overrasket forskerne mest var at mange av dem som sa at de fant håp i sine kjære, også sa at de fant håp i forskjellige typer spiritualitet. Noe uhåndgripelig utenfor seg selv.

Mange beskrev dette som håpet om at det var noe annet, noe utenfor dem, som ville komme dem til unnsetning når de gikk gjennom en vanskelig tid. Selv om mange var ikke-troende, ba de slik «for sikkerhets skyld». De håpet at noen der oppe ville høre på dem; en kraft i universet som kan hjelpe dem.

3. I naturen

Når pasientene var ute, glemte de i naturlige omgivelser sine egne problemer. De brukte ord som ro, fred og trøst for å beskrive hvordan de fant håp i naturen.

For noen var det vanskelig å gå ute på grunn av helseproblemer. De brukte naturfilmer for å finne hvile og styrke til å gå videre og glemme smerten.

På slutten av 1800-tallet var Florence Nightingale allerede klar over naturens helbredende funksjon. I dag er det en stor mengde forskning som tyder på at naturen er viktig for helsen, inkludert mental helse.

4. I seg selv

De som fant håp i venner og familie, naturen eller universet, fant ofte håp i flere av disse kildene samtidig. De var sikre på at noe eller noen kunne hjelpe dem.

Håpet hadde gitt dem styrke og hjulpet dem med å tåle lidelsen forbundet med sykdommen. Imidlertid hadde en liten gruppe mistet tilliten til et håp utenfor seg selv. De fant ikke noe håp noe annet sted enn innenfra, siden de tidligere hadde vært utsatt for skuffelser som hadde gitt dem arr.

5. I de små tingene i hverdagen

For disse pasientene var håpet å våge å tro at noe bedre var mulig. Ofte gjaldt det små, hverdagslige ting, som å ha nok mat i kjøleskapet eller be om hjelp til vask og rengjøring. Det kan også innebære å ha et passende sted å bo, jobbe eller noe mer meningsfylt for å fylle hverdagen sin.

Skape et godt støttenettverk

Håp vises oftest i kontakt med andre. Mange av pasientene hadde opplevd skuffelser, både med seg selv og andre. Derfor var det ekstremt viktig å ha noen rundt seg som hadde tro på dem og som de kunne stole på.

Håp er noe som oppstår i forhold til andre. Det handler i stor grad om å skape gode boforhold og miljøer. For eksempel å ha rause og inkluderende fellesskap.

For de som deltok i studien handlet det også om å ta beslutninger. De som ble intervjuet var faktisk bekymret for viktigheten av deres egen innsats for å få til endring.