Hjemme eller barnehage? Hva er det beste alternativet?
Noen måneder etter barnets fødsel, står foreldre ofte overfor et komplisert dilemma angående det beste alternativet for omsorgen for barnet. Hjemme eller barnehage? Meningene kan være delte. Foreldre kan ha sterke argumenter for det ene eller det andre. Av denne grunn er det interessant å analysere forskningen som er utført på emnet.
Noen mener at hjemmet er det beste miljøet som grunnlag for barns utvikling i de første årene. Det er fordi det fremmer et sunt tilknytningsbånd til foreldrene. På den annen side er det de som antyder at barnehagen gir større muligheter for sosialisering. Dette kan også ha en positiv innvirkning på barnet. Hvis du er i denne situasjonen og ikke vet hvilket alternativ du skal velge, vil vi gi deg interessant informasjon å reflektere over.
Hjemme eller barnehage?
Denne tvilen oppstår hovedsakelig i hjem der det er en reell mulighet for å velge. Altså hvor en av foreldrene har råd til å slutte å jobbe for å dedikere seg til barnepass. Når det er sagt, selv i disse tilfellene vurderes ofte ideen om barnehage. Det er fordi det letter samspillet med andre barn. Der er også råd og veiledning fra kvalifiserte fagfolk tilgjengelig.
Dilemmaet er annerledes når begge foreldrene må jobbe. I disse tilfellene er alternativene de har å velge mellom pass av slektninger eller barnehage.
Så hva er det beste alternativet? For å svare på dette spørsmålet, vender vi oss til en av de største undersøkelsene som er utført på emnet. National Institute of Child Health & Human Development fulgte mer enn 1000 barn fra den første måneden av livet til de var fire år gamle. Målet var å analysere hvordan de ulike omsorgstypene (hjemme eller i barnehagen) påvirket den kognitive, sosiale og psykiske utviklingen til barna. Resultatene ga interessante data.
Sosialisering med jevnaldrende i tidlig alder
Hovedargumentet for barnehage er barnets behov for sosial omgang med andre barn. Men selv om skolen er et virkelig sosialt berikende miljø for barn, er ting ganske annerledes i de første leveårene.
Faktisk begynner sosiale og deltakende leker ikke før i en alder av omtrent tre år. Dette er den typen lek der barnet kan være bevisst seg selv og sine roller, utøve empati og samhandle med andre barn. Frem til det tidspunktet er prioriteten tilknytningsbåndet til deres primære omsorgspersoner (vanligvis foreldrene). Derfor er det virkelige behovet i denne tidlige alderen å skape en nær og intim forbindelse og forholde seg til en omsorgsperson som gir dem hengivenhet og trygghet.
I den nevnte studien fant man at barn som gikk i barnehage viste flere atferdsproblemer. For eksempel aggressivitet, opprørskhet og kompetitivitet. De var også mindre samarbeidsvillige enn de som ble oppdratt hjemme. Denne virkeligheten økte jo flere timer barnet brukte i barnehagen og jo lavere kvaliteten var på selve barnehagen.
Det primære tilknytningsbåndet
Ved mange anledninger har det blitt demonstrert at forholdet til moren (eller den primære tilknytningsfiguren) er den faktoren som er til størst hjelp i den emosjonelle, sosiale og intellektuelle utviklingen til et barn. De beste skårene i studien ble oppnådd av barn med sensitive omsorgspersoner, som ga emosjonell støtte og var konsekvente i sin omsorg.
Med andre ord, en baby krever at den omsorgsgivende voksne samhandler med dem og responderer på deres behov. Den voksne bør også vite hvordan de skal ivareta deres fysiske og emosjonelle behov og hjelpe barnet med å regulere seg selv. Dette gir dem en sårt tiltrengt følelse av trygghet. Det bør tas i betraktning at selv om barnehageansatte er kompetente til å gjøre dette, er de ofte ikke i stand til det på grunn av forholdet mellom antall ansatte og barn.
På den annen side indikerer studien at det ikke nødvendigvis er den typen omsorg som er mottatt som har størst innvirkning på barnets utvikling, men snarere oppdragelsesstilen og familiemiljøet. Egenskapene til foreldrene og familiedynamikken var faktisk mer relevant når det gjaldt barnets riktige utvikling enn det å gå i barnehage eller være hjemme.
I alle tilfeller, når foreldre var mer utdannet med høyere inntekt, og når de tilbød stimulerende miljøer og emosjonell støtte, var barns utvikling bedre. Likeledes var et positivt familiemiljø, med tilstrekkelige rutiner som ga barnet tilstrekkelige erfaringer, nøkkelen til riktig vekst på alle områder. Dette var uavhengig av type omsorg (hjem eller barnehage).
Den psykiske tilstanden til moren
Tilknytningsbåndet til mor og kvaliteten på oppveksten og familiemiljøet har størst betydning for et barns trivsel. Men selv om hjemmeomsorg oppmuntrer til utvikling av disse faktorene, er det ikke alltid tilfelle.
Forskningen fant at lave stressnivåer hos mødre, morens psykiske helse og hennes evne til å gi passende omsorg er avgjørende. Når det er sagt, i noen tilfeller er det ikke til fordel for disse aspektene å være hjemme og være mor og omsorgsperson på heltid.
For eksempel, hvis moren føler seg overveldet, utmattet og misfornøyd, vil hun ikke kunne gi den riktige tilbakemeldingen til babyen sin. På den annen side, hvis hun føler seg oppfylt, glad og mindre stresset ved å gå på jobb, vil hun være i en bedre posisjon til å pleie og skape en sikker tilknytning.
Kvalitetsomsorg: nøkkelen til trivsel hos barnet
Denne undersøkelsen ga noen viktige data. For det første at sosialisering med jevnaldrende ikke er like nødvendig for et barn under tre år som å ha hyppig kontakt med en sensitiv og konsekvent omsorgsperson. Derfor foreslo studien at hjemmepass gitt av mor eller far er det beste alternativet.
Imidlertid kan et barn som mottar kvalitetsomsorg i en barnehage få samme fordeler og gode resultater. Når det er sagt, for at dette skal skje, er det viktig at antallet barn per barnelærer er så lavt som mulig. I tillegg må omsorgspersonen være sensitiv, empatisk, oppmerksom og i stand til å stimulere barnet tilstrekkelig.
Derfor kan barnehage være et godt alternativ hvis, og bare hvis, barnet finner de nødvendige forutsetningene for å knytte seg positivt til omsorgspersonen og motta oppmerksomheten, responsen og emosjonelle støtten de trenger. Så hvis du velger dette alternativet for barna dine, er det avgjørende å sikre at barnehagen virkelig tilbyr kvalitetsomsorg. Den må også være følsomt for behovene til barn i denne veldig tidlige alderen.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Gomajee, R., El-Khoury, F., Côté, S., van der Waerden, J., Pryor, L., & Melchior, M. (2018). Early childcare type predicts children’s emotional and behavioural trajectories into middle childhood. Data from the EDEN mother–child cohort study. J Epidemiol Community Health, 72(11), 1033-1043.
- National Institute of Child Health and Human Development. (2006). The NICHD study of early child care and youth development. https://www.nichd.nih.gov/sites/default/files/publications/pubs/documents/seccyd_06.pdf
- NICHD Early Child Care Research Network (Ed.). (2005). Child care and child development: Results from the NICHD study of early child care and youth development. Guilford Press.
