Hannah Arendt: teorien om det aktive livet

Hannah Arendt var en tysk filosof av jødisk opprinnelse. Hun begynte forskningen sin med den berømte tyske filosofen Martin Heidegger. Men når Naziregimet ble til, ble hun tvunget til å flykte fra Tyskland og flytte til USA. Hannah Arendt utviklet en politisk filosofi som fokuserte på moderne problemer. Problemer som inkluderte totalitarisme og vold. 

Hennes mest nevneverdige arbeid handlet om motivene som førte menneskene til å utføre forferdelige handlinger under totalitære regimer. En av hennes mest velkjente utsagn var for å bekrefte at mange av medlemmene av Naziregimet var normale mennesker, som under visse tilstander, utførte utilgivelige handlinger. Hun påstod at de aldri ville ha utført disse handlingene hvis forholdene ikke hadde vært slik. Og de ville ikke en gang gjenkjent seg selv når de utførte dem.

Det var et utsagn som fremprovoserte mye kritikk, og mange syntes at det var ukomfortabelt. Hun forsvarte at mange av de som torturerte, mishandlet og myrdet ikke var dårlige mennesker. I stedet var de villedet av omstendighetene deres. Det kostet henne flere vennskap. Men hun forsvarte det hun trodde ved hver sjanse hun fikk.

Selv om det kan virke som at alt dette skjedde for lenge siden, er det veldig relevant i dag. For eksempel, mange tror at terrorister er sinnssyke. Men hvis vi bruker Hannah Arendt sine teorier kommer vi frem til en annen konklusjon. Fremfor å stille spørsmål ved deres psykologiske helse, ser vi på andre faktorer som fører mennesker til å velge en vei av vold med en organisasjon. 

Hannah Arendt sin teori om det aktive livet

I Hannah Arendt sin teori, er det tre fundamentale aktiviteter av menneskelivet. De er: arbeidskraft, jobb og handling. Arbeidskraft representerer de biologiske prosessene av menneskekroppen. 

To eksempler vil være å spise eller å sove. De er nødvendige aktiviteter i våre liv, men de varer ikke for alltid. Så snart vi er ferdig med dem, er aktiviteten over. Disse behovene er viktige for overlevelse og vi kan ikke leve uten dem. Derfor er det ingen rom for frihet.

Funksjonen av jobb

Den andre aktiviteten av det aktive livet er jobb. Dette er aktiviteten som produserer ting og resultater. Det inkluderer konstruksjon, håndverk, kunst og alt som vi kan skape. Det inkluderer også aktiviteter som produksjonen av instrumenter eller objekter i tillegg til kunst.

Med denne aktiviteten prøver vi å kontrollere naturen og jobbe med naturlige materialer for å kunne konstruere objekter. Denne aktiviteten skaper en kunstig verden, som et hjem. Det er annerledes enn produksjon fordi de objektene som er anskaffet er varige. Resultatene av jobb er noe som er produktivt og vi lager dem for å bruke dem, ikke for å bruke dem opp.

Når vi utfører den siste aktiviteten, handling, er mennesker bygd på det de er, og det er slik de er annerledes. Handling tillater opptreden av variasjon, som gjør at vi ser forskjeller i andre mennesker.

Det er slik vi får en identitet, basert på forskjellene mellom personen som utfører handlingen og den andre personen. Bare gjennom handling er mennesker født og, gjennom dette, er det som var privat blitt offentlig når det er delt med andre. Ved oppførsel og snakk viser mennesker hvem de er.

Sfærer av handling

Hver av disse aktivitetene tar plass i hver sin bestemte sfære. Den private sfæren (å produsere), den sosiale sfæren (å jobbe) og den offentlige sfæren (å handle). Forskjellen mellom den offentlige og den private sfæren har grunnlag i tradisjonen av det greske Polis.

Den private sfæren er hjemmet. I denne sfæren kan du ikke prate om frihet eller likestilling men heller om et samfunn av ordentlige behov. I denne sfæren praktiserer vi produksjon. Den private sfæren er et naturlig område i motsetning til den kunstige offentlige sfæren.

Den offentlige sfæren er stedet til handling og kommunikasjon. I denne sfæren viser vi andre hvem vi er, og det bekrefter vår eksistens. Det offentlige er en delt verden, skapt av produserte objekter og handlinger som skaper ubegripelige objekter som lover, institusjon og kultur.

Dette skapte området gir varighet, stabilitet og holdbarhet til handlinger og objekter. Så skjør som en handling er, gir offentligheten den stabilitet via hukommelse. Offentlige steder inneholder også interesser, som er forskjellige fra private interesser.

Men, denne forskjellen har blitt utydelig med oppdagelsen av en annen sfære, den sosiale sfæren. Dette er resultatet av et utvekslingsmarked i en kapitalistisk økonomi. Det kapitalistiske sosioøkonomiske systemet håndterer introduksjonen av økonomien til det offentlige. Denne offentlige sfæren er definert av offentlige interesser og den gir de private interessene en offentlig mening.

Konsekvensene av å miste sin stemme

Det er et problem som dukker opp når økonomien blander seg inn i den offentlige sfæren. Den private sfæren, som er nødvendig på grunn av beskyttelsen den gir, blir en erstatning for det offentlige. Konsekvensen er at private interesser og naturlige bånd tar plass i det offentlige. Resultatet av dette er at det offentlige og handlingene av innbyggerne er splittet.

Her kan vi se totalitarismen. Det er triumfen av det bekymringsfrie mennesket i den offentlige sfæren, som bare tenker på sine egne private interesser og deres personlige trygghet til enhver pris. Men, denne typen menneske er det motsatte av en innbygger, som er aktivt dedikert til verden og den offentlige sfæren.

Det “private” individet er et individ kun så langt som hans eller hennes egne interesser rekker. De faller raskt inn i sosial og politisk konformitet. Men, totalitarisme slutter ikke bare det offentlige liv, det ødelegger også det private livet og etterlater individet i total ensomhet.