Forskjellen mellom menneskerettigheter og grunnleggende rettigheter

Vi forstår menneskerettighetene som en begrensning basert på statens handlinger i relasjon til enkeltindivider, som gir dem en viss frihet i samsvar med deres egen tilstand som mennesker.

Vurdert og godkjent av psykologen Gema Sánchez Cuevas.

Skrevet av Patricia Grande Yeves

Siste oppdatering: 27 desember, 2022

De grunnleggende rettighetene vi nyter i dag oppsto i Frankrike på slutten av 1700-tallet i form av Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter. Konseptet menneskerettigheter stammer fra naturloven som ble opprettet av romerriket i oldtiden, og som var basert på den tidens rasjonelle ideer.

Vi forstår “lov” som er sett med juridiske normer som er opprettet av staten for å regulere enkeltindividers atferd. Mangelen på overholdelse av disse normene innebærer rettslige sanksjoner av ulike former.

Dermed etablerer loven et grunnlag for sosial sameksistens, som videre gir alle medlemmene mer trygghet, likhet, sikkerhet, frihet og rettferdighet. Lovens formål er å etablere harmoni, orden og en sosial balanse.

Målet med denne artikkelen er å utforske disse begrepene, så vel som de relaterte egenskapene, ulikhetene og de sosiale effektene.

Menneskerettigheter

I følge definisjonen av lov kan vi introdusere og forstå menneskerettigheter som en begrensning bestemt av staten og deres handlinger i relasjon til enkeltindivider. Dette gir dem en viss frihet i samsvar med sin egen tilstand som mennesker.

Menneskerettighetene er dermed nødvendige for å kunne leve fritt, med verdighet og i et rettferdig og fredelig miljø.

Alle mennesker har disse rettighetene, ingen unntak. Disse rettighetene skiller ikke mellom mellom kjønn, nasjonalitet, etnisitet, farge, religion, oppholdsstatus, språk, politisk parti, alder eller sosial, kulturell og økonomisk tilstand.

Menneskerettigheter er:

• Universelle
• Ukrenkelige
• Kan ikke overføres/overlates
• Kan ikke gis avkall på
• Gjensidig avhengig av hverandre

Den internasjonale menneskerettighetsloven etablerer derfor en plikt som skal sørge for at alle land handler på en bestemt måte. Denne handlemåten skal fremme og beskytte menneskerettighetene og individets grunnleggene friheter.

Vi kan finne grunnlaget for dette regelverket i FN-pakten (1945) og Menneskerettighetserklæringen (1948).

Grunnleggende rettigheter

For at en grunnleggende rett skal eksistere, må det først være en menneskerett. Vi kan vurdere en grunnleggende rettighet som garantien for at et land vil ta ansvar for enkeltpersoner som bor innenfor dets grenser. Disse rettighetene styres av en Magna Carta i grunnloven for hver stat, ganske enkelt fordi de er grunnleggende for hvert individ.

De skiller seg fra andre rettigheter som opprettes og opprettholdes av grunnloven. Dette er fordi de er umistelige (ervervet ved fødsel) og kan hverken byttes eller utveksles.

Videre er forsvaret av grunnleggende rettigheter vanligvis en rask prosess når det gjelder rettslige forhold i demokratiske samfunn. Dette skyldes at vi ser på disse rettighetene som en grunnleggende søyle i samfunnet.

På denne måten ser vi at hvert land har sine egne grunnleggende rettigheter. Dessverre blir de ikke alltid opprettholdt og fulgt i alle verdens land.

Forskjellen mellom menneskerettigheter og grunnleggende rettigheter

Hovedforskjellen mellom de to er territorial. Menneskerettighetene er universelle uten noen begrensninger. På den andre siden vil en grunnleggende rettighet eksistere innenfor et spesifikt rettssystem, men med visse begrensninger og restriksjoner som settes av loven. Derfor råder begrepet grunnleggende rettigheter innen statlige lover.

En grunnleggende rettighet er fremfor alt en rettighet skapt av et lands grunnlov. Vi må derfor vurdere eksistensen av en allerede eksisterende rettighet for å skape en grunnleggende rettighet.

Menneskerettigheter har en mye bredere kontekst enn grunnleggende rettigheter. Vi kan se at skillet mellom menneskerettigheter og grunnleggende rettigheter er viktig. Alle menneskerettigheter er imidlertid ikke anerkjent som grunnleggende rettigheter.

Vi ser dermed at det er et skille mellom grunnleggende rettigheter og menneskerettigheter i interne statlige forordninger, og særlig i den konstitusjonelle doktrinen. Dette skillet har derfor en rekke konsekvenser for den interne reguleringen av ulike stater.