Filosofiske refleksjoner over døden og livet etter døden

En av de filosofiske refleksjonene rundt døden som skaper mest bekymring er livet etter døden. Finn ut mer om dette spennende emnet.

Fra de greske tenkerne til i dag skiller filosofiske refleksjoner rundt døden og livet etter døden seg ut blant de eldste og mest vedvarende temaene i denne disiplinen.

Det er et kjent faktum at religioner vurderer livet etter døden, og opprettholder at det er en paradisisk tilstand som overgår den menneskelige tilstanden. På samme måte reflekterer filosofien over denne tilstanden av udødelighet og evighet, men fra et annet perspektiv. Fortsett å lese for å lære mer!

Hva forteller filosofien oss om døden?

For filosofer involverer spørsmålet om menneskers død alltid spørsmålet om sjelen. I sin artikkel for tidsskriftet Society påpeker Nikos Kokosalakis at filosofiske refleksjoner manifesterer mennesker fra begynnelsen som en sammensetning av kropp og sjel eller ånd.

Sjelen, i denne grenen, har en kvasi-religiøs dimensjon. Noen tenkere hevder at gjennom den kan vi kjenne og skille oss fra det verdslige, som ikke gir oss noen åndelig fordel. I avsnittene som følger, skal vi undersøke de viktigste filosofiske posisjonene angående dette emnet.

Sjel og kropp: døden, ifølge Platon

Platon var kanskje en av de første filosofene som interesserte seg for å reflektere over døden. Ifølge postulatene hans er mennesket sammensatt av kropp og sjel. Og sistnevnte er av guddommelig og udødelig opprinnelse. Det vil si at det varer over tid.

På den annen side er kroppen dødelig og regnes som et fengsel for sjelen. I denne forbindelse er døden en prosess der sjelen frigjør seg fra kroppens bånd.

I denne platoniske oppfatningen, ifølge en artikkel i Revista de Treball Social, nektes døden. Dette er slik fordi det eneste som i virkeligheten går til grunne er kroppen, som ifølge dette synet ikke har noen verdi.

I stedet er døden liv for sjelen, i den grad den kan frigjøre seg selv og strebe etter et bedre liv. Av denne grunn er det en spesiell oppfordring til å ta vare på sjelen gjennom kunnskap og tilegne seg dyder i dagliglivet.

Aristoteles og hans oppfatning av kropp, sjel og materie

For Aristoteles er alle levende ting sammensatt av kropp, sjel og materie. Selv om både planter, dyr og mennesker har en sjel, er menneskets sjel unik.

I tillegg til å være ansvarlig for ernæring og følelse, har menneskesjelen funksjonen å vite. Det vil si at det brukes til mental aktivitet eller tanke. Imidlertid har den også en poetisk og kreativ del som er den viktigste egenskapen til sjelen. Denne delen er immateriell, udødelig og evig.

Derfor er døden, for Aristoteles, slutten på biologisk liv slik vi kjenner det; denne prosessen representerer den definitive separasjonen av kropp og sjel. Dette overlever døden som en rasjonell enhet, da dens hovedfunksjon er kunnskap og tanke.

Døden, ifølge Epikur

Som en del av hans filosofiske refleksjoner om døden, påpeker Epikur at det er noe uunngåelig. Vi kan ikke unngå det. Snarere bør vi akseptere det og betrakte det som en del av menneskets liv.

Men det er et problem: Vi er vanligvis redde for døden. Ifølge filosofen er dette absurd fordi døden ikke eksisterer mens vi lever. Av denne grunn gir han oss tre tips for å slutte å frykte døden:

• Definere og prioritere prosjekter
• Husk daglig at vi må dø
• Vær tydelig på hva vi trenger til enhver tid

Hva mener han med det? Ved å alltid huske døden, kan vi venne oss til den. Samtidig fører det å være oppmerksomme på våre behov til at vi fokuserer på nåtiden og legger fremtiden til side. På samme måte fokuserer det å skille og prioritere livsprosjekter oss på i dag.

«Døden, den mest fryktede av ondskap, er derfor ikke av betydning for oss; for mens vi eksisterer er døden ikke til stede, og når døden er til stede eksisterer vi ikke lenger.»

– Epikur –

Seneca og hans filosofiske refleksjoner om døden

Ifølge Seneca er døden en av få hendelser vi kan forvente med sikkerhet. Fra dette ståstedet må vi akseptere den med resignasjon og til og med med glede, siden den lar oss nyte livet uten frykt. Hvis vi ikke bekymrer oss for vår dødelige tilstand, vil vi nyte nåtiden mer intenst.

Filosofen understreker at døden gjør mennesker verdig i den grad den representerer slutten på et levd liv. Ifølge dette, resignerer ikke en person som lider av sorger og sykdommer til å leve fordi de ikke liker livet, men heller fordi det å leve under dårlige forhold ikke er et liv verdt å leve.

Opplevelsen av døden, ifølge Spinoza

Som Steven Nadler forklarer i sin artikkel Spinozas Guide to Life and Death, lever ikke en person hvis tanker og handlinger er under veiledning av fornuft, ikke lidenskap, livet sitt med å tenke på døden.

Dette er blant annet fordi de vet at det ikke er noe liv etter døden. Det er ingen himmel eller helvete; det er ingen smerte eller frelse. Fordi ingenting eksisterer, er det ingen vits i å bruke tid eller kval på å tenke på det.

I denne forbindelse, for Spinoza, er det en fornektelse av udødelighet. Han mente at en av grunnene til at det jødiske samfunnet utsatte ham for herem (bannlysing) var deres tro på at sjelen dør med kroppen. Derfor gir det bare mening å reflektere over livet, spesielt kunnskapen om seg selv og plassen man inntar i naturen.

«Det frie menneske tenker på intet mindre enn døden, og hans visdom er en meditasjon ikke over døden, men på livet.»

– Spinoza –

Vi lever for å dø, sier Martin Heidegger

En annen av de filosofiske refleksjonene om døden er Heideggers. Han anser at mennesket er det eneste levende vesenet som er klar over at de på et tidspunkt vil dø. Det er derfor han anser døden som et fenomen eller hendelse i livet.

Hans perspektiv er, som diskutert i Pacific Science Review B: Humanities and Social Sciences, at vi blir født eller kastet inn i verden for å dø. Videre er vår eneste sikkerhet i dette livet at vi til slutt vil dø. Med ankomsten av denne hendelsen vil den eksistensielle helheten forsvinne.

Heidegger gir imidlertid døden en positiv karakteristikk fordi han anser den som passende. Det vil si at dødshandlingen tilhører oss hvis vi gjør den til vår siste og høyeste eksistenshandling.

Liv etter døden

Finnes det liv etter døden? Det er kanskje et av de mest gåtefulle spørsmålene mennesker har. Vår kontinuerlige opptatthet av døden tvinger oss til å vurdere muligheten for å fortsette å leve etter døden. Hva sier filosofien om det?

Mennesket, på grunn av sin dødelige tilstand, lengter etter udødelighet. For filosofi har denne evige eksistens å gjøre med holdbarheten til sjelen eller ånden som overskrider livets grenser.

Hva nytter en slik forklaring? Den fungerer i oss som en forsvarsmekanisme mot frykten og angsten som døden genererer i oss. Derfor søker vi å gi det en mening eller rettferdiggjørelse som lar oss tåle realiteten til denne uunngåelige hendelsen.

Sett pris på livet og møte døden med ro

Å tenke på døden og livet i forhold til det er enda en handling som mennesker utfører for å forstå oss selv bedre. Gjennom disse refleksjonene lærer vi å sette pris på livet og møte døden med mer ro og visdom.

Vi bør imidlertid ikke være besatt av dette. Det som er viktig er hvordan vi lever våre nåværende liv. Å tenke på døden fra dette perspektivet tjener til å fokusere på nået, som er det eneste vi har.