Et åpent brev til verden
Da jeg var ung var det en frase jeg repeterte hele tiden, og som ble en del av meg som om den var skrevet i sten. “De som jobber hardt vil alltid få det de fortjener”. Men denne verden har vist meg at de som kjemper hardt, kan møte veggen, og at smellen kan brekke benene deres.
Som et barn drømmer du hele tiden om å være eldre, om å vokse opp slik at stemmen din ville bli hørt og du kan gjøre store ting. Fordi du trodde du kunne gjøre en forskjell. På den tiden var det ikke et utrykk for narsissisme, men en sterk tro som kommer fra en uskyld som bare barn kan forstå.
Det er lett å være lykkelig når alt går bra. Når ro og harmoni omringer deg, en ro som bare kan sees gjennom øynene på et naivt barn i en verden full av mennesker som later som de lever et liv slik du kan se det på film. Når det anses dårlig å klage og være menneskelig. Når lykkens tyranni har druknet livet deres.
Men du vokser opp
Men du vokser opp og ingenting er som det engang var. Hva du pleide å tro har blitt til en absurd tanke i en urettferdig verden. En irrasjonell idé som dominerte livet ditt og som nå har blitt til et tau som strammer rundt brystet ditt og som ikke lar deg puste.
Du vokser opp og vet ikke lenger hvem du er, fordi mulighetene har blitt til umuligheter. Fordi det du drømte om som barn virker så langt borte og ikke lenger innen din rekkevidde. Du vokser opp og ser at anstrengelser innebærer lidelse som ofte ikke belønnes.
Du vokser opp og skades. Du formaner deg selv for ting som du ikke forstår, men som sårer den dypeste delen av din sjel. For av og til er ordene vi sier til oss selv stille skrik som lenker oss til skylden vi føler over tapt uskyld.
Du vokser opp og oppdager at magi ikke eksisterer, at fornuft prøver å dominere en verden hvor det irrasjonelle føder egoet til de som har fått den giftige gaven av et lett liv. De som aldri har behøvd å anstrenge seg for noen ting.
Du føler deg som en skuffelse for deg selv og overfor dine nærmeste. Du føler at du var naiv før og at du nå har gitt opp og latt deg selv bli dratt med av det tauet som bandt deg til en verden som virket så perfekt for deg når du var barn.
Men du bestemmer deg for å ikke slutte å drømme
Men du bestemmer deg for ikke å slutte å drømme. Du bestemmer deg for å ikke se etter skyld i fortiden og å akseptere ditt eget ansvar for fremtiden. Du bestemmer deg for at når du føler deg blindet av urettferdighetens lys, så vil du sannsynligvis ikke finne veien som kan lede deg til ly mens du leter etter din plass i verden.
Du bestemmer deg for å reise deg som en fugl føniks, gjenoppstå fra asken. Fly med hodet hevet høyt over havet av ubesluttsomhet som du druknet i når du tapte din uskyld, når du sluttet å være et barn som leste historier og ble protagonisten i din egen historie.
Du bestemmer deg for å ta over roret på ditt skip selv om du seiler motstrøms. Selv om bølgene skapt av andre mennesker sprøyter deg med bebreidelser som reflekterer deres egne frustrasjoner. Fordi du har lært at du er uovervinnelig om du virkelig kjemper for det du vil ha.
Og selv om klokken fortsatt tikker der ute et sted, tikker mot deg fordi du ennå ikke har funnet din plass i verden, så vet du at alt som er verdt noe i dette livet er vanskelig å finne, og enda vanskeligere å oppnå.
Og nå til hvordan vi kan besvare det viktige spørsmålet: Er livet noe dritt? Ja, men det har du allerede oppdaget, og nå har du en fordel. Fordelen til de som kjemper, drømmer og holder ut. De som ikke gir opp og som tar usikre skritt fremover med lidenskap, som fortsetter fremover selv om de er redde. Fordi, vel, det er livet.