Estanislao Zuleta: En selvlært psykoanalytiker
Estanislao Zuleta er ikke meget velkjent utenfor hjemlandet sitt, Colombia, til tross for at denne filosofen var en FN-rådgiver, og hadde stor innflytelse på Colombias kulturelle utvikling. Likevel blir arbeidet hans nå studert av yngre generasjoner.
Et av de mest fascinerende aspektene ved Estanislao Zuleta og hans karrière, er det faktum at han er selvlært. Han avviste ideen om at en formell utdanning er nødvendig. Han foretrakk videre å formidle kunnskap via tale. Det meste av arbeidet hans består av transkriberte forelesninger.
Estanislao Zuleta var interessert i politikk, utdanning og maktstrukturer i Latin-Amerika. Hovedfokuset hans var etikk. Zuleta fulgte teoriene til Freud og Lacan, men han hadde også sine egne teorier. Dette i seg selv er et definerende kjennetegn ved psykoanalyse – de sier det finnes like mange typer psykoanalyse som det finnes psykoanalytikere.
Begynnelsen til Estanislao Zuleta
Zuleta ble født i Medelín, Colombia i 1935. Faren hans døde i en flyulykke da Estanislao kun var 5 måneder gammel. Ulykken fikk mye oppmerksomhet i media, da Carlos Gardel, som var et ikon i tango-verdenen, også var på det samme flyet.
I en ung alder bestemte Estanislao seg for å droppe ut av skolen. Han mente at skolen begrenset potensialet i stedet for å hjelpe elevene med å utvikle ferdighetene sine. Fra det øyeblikket begynte han på en reise av selvlæring, som aldri endte. Ideer fra eldgamle greske filosofer, Nietzsche, Marx og Freud fascinerte han.
Til syvende og sist var hans fremste mentor Fernando González, som mange kalte “filosofen fra et-annet-steds-land”. González var en colombiansk tenker som var berømt for sine skarpe refleksjoner om samfunnet og på grunn av den skandaløse livsstilen han fulgte. Han ble også anerkjent for for å fremme tankefrihet og fritt uttrykk. Estanislao Zuleta var han mest anerkjente student.
Filosof og psykoanalytiker
Til tross for at Zuleta ikke hadde mye formell eller tradisjonell akademisk undervisning, var Estanislao Zuleta universitetsprofessor det meste av karrièren sin. I 1980 ga Universitetet i Valle han en æresutnevnelse for hans forskning i psykologi. Da han mottok den, holdt han sin mest berømte tale, “Ros til vanskeligheter”.
Imidlertid hadde han også flere personlige problemer. Folk var godt kjent med hans overdrevne forbruk av alkohol.
Zuleta vurderte det å lese som en førsteprioritet når det kom til utdanning, politikk og å tenke. Faktisk er et av hans mest kjente og kjære verker “Om lesing”. I dette verket hevder han at det er utrolig viktig å faktisk forstå hva det er man leser.
Zuletas arbeid
Estanislao Zuleta besøkte barer og kafeer. Han avviste aldri noen som ønsket å holde en samtale med han. Et annet essay han skrev var en unnskyldning for samtale, og han var en av de fremste representantene for kunsten. Han foreslo at den eneste etiske tingen å gjøre når man utveksler ideer med noen som har ulike meninger og verdier enn seg selv, er å forsøke å finne argumenter som støtter den andres argument, fremfor ditt eget. Dersom du ikke kan finne noen slike argumenter, kan du føle deg fri til å fortsette å tenke som du gjorde.
Han mente at psykoanalyse kunne forandre verden. Under denne antagelsen gjorde han flere ulike psykoanalytiske observasjoner av samfunnet. Et av de viktigste verkene hans er “Idealiseringen av individuelt og kollektivt liv”, der han argumenterer for at å prøve å bygge sosiale paradiser, kun vil ende opp med autoritære samfunn.
En av hans nære venner, Jorge Vallejo, skrev en biografi om Zuleta noen år etter hans død. Den heter “La rebelión de un burgués”, eller “Et borgerlig opprør” på norsk.
I dag finnes det et senter som utelukkende er viet til å studere arbeidet hans. Zuleta er en tenker det er verdt å reflektere over, og analysere, til tross for at han aldri ble verdensberømt.
