Eriksons stadier av psykososial utvikling

I andre halvdel av det tjuende århundre utviklet Erik Erikson en av de mest populære og innflytelsesrike utviklingssteoriene: teorien om psykososial utvikling.

Vurdert og godkjent av psykologen Sergio De Dios González.

Skrevet av Eva Maria Rodríguez

Siste oppdatering: 27 desember, 2022

Eriksons stadier av psykososial utvikling refererer til en omfattende psykoanalytisk teori som identifiserer en rekke stadier et sunt individ må oppleve gjennom hele livet. Hvert stadium er preget av en psykososial krise av to motstridende styrker.

Erik Erikson, som Sigmund Freud, mente at personligheten ble utviklet i en rekke faser. Den grunnleggende forskjellen mellom dem er at Freud baserte sin teori på en rekke psykoseksuelle stadier. Erikson derimot, fokuserte på psykososial utvikling. Han var interessert i hvordan samspill og sosiale relasjoner spilte en rolle i vekst og utvikling.

Stadier av psykososial utvikling

Hver av de åtte stadiene som Erikson beskrev i sin teori trekker på de foregående trinnene, og viser vei for de følgende stadiene.

Erikson foreslo at folk opplevde en konflikt som fungerte som et vendepunkt i utviklingen, som en stimulus for evolusjonen, i hvert av stadiene. Disse konfliktene er ment å utvikle (eller ikke utvikle) en viss psykologisk kvalitet. Under hvert trinn er potensialet for personlig vekst høyt, men potensialet for svikt er også høyt.

Derfor, hvis en person lykkes med en konflikt, vil de passere det stadiet med en nyfødt psykologisk styrke som vil være til nytte for dem for resten av livet. Men hvis de ikke effektivt overvinner disse konfliktene, kan de ikke utvikle ferdighetene de trenger for å utmerke seg i de følgende stadiene.

Erikson foreslo også at en følelse av kompetanse motiverte atferd og handlinger. Således refererer hver fase av hans teori til å bli kompetent i et område av livet. Hvis de behersker fasen godt vil personen få en følelse av mestring. Hvis de derimot behersker fasen dårlig, vil personen sitte igjen med en følelse av mangelfullhet i det området av deres utvikling.

Fase 1: Tillit versus mistillit (0-18 måneder)

I det første av utviklingsstadiene lærer barna å stole på – eller ikke stole på – andre. Tillit har mye å gjøre med tilknytning, relasjonsstyring og i hvilken utstrekning barnet forventer at andre skal møte deres behov. Fordi en baby er helt avhengig, er utviklingen av tillit basert på påliteligheten og kvaliteten til barnets omsorgspersoner, spesielt deres mor.

Hvis foreldrene utsetter sitt barn for et hengivent forhold som prioriterer tillit, er det sannsynlig at barnet også vil vente det samme fra verden. Hvis foreldrene ikke gir et trygt miljø og ikke oppfyller barnets grunnleggende behov, lærer de sannsynligvis ikke å forvente noe fra andre. Utviklingen av mistillit kan føre til frustrasjon, mistanke eller ufølsomhet.

Fase 2: Autonomi versus skam/tvil (18 måneder – 3 år)

I andre trinn får barn en viss grad av kontroll over kroppene sine, noe som igjen øker autonomien. Ved å fullføre oppgavene på egenhånd får de en følelse av uavhengighet. Ved å tillate barn å ta beslutninger og få kontroll, kan foreldre og omsorgspersoner hjelpe barn med å utvikle en følelse av selvstendighet.

Barn som fullfører dette stadiet har vanligvis en sunn selvtillit, mens de som vanligvis ikke har det, føler seg ustabile. Erikson mente at det ville oppstå en vilje mellom uavhengighet, skam og tvil, som er en tro på at barn kan handle med vilje, innenfor rimelige grenser.

Trinn 3: Psykososial utvikling: Initiativ versus skyld (3-5 år)

I Eriksons tredje foreslåtte fase begynner barn å styrke sin makt og kontroll over verden gjennom lek, et uvurderlig rammeverk for sosiale samspill. Når de oppnår en ideell balanse mellom individuelt initiativ og villighet til å jobbe med andre, utvikler de en følelse av hensikt.

Barn som lykkes i dette stadiet føler seg selvsikre og stolte av å lede andre. De som ikke oppnår disse egenskapene og sannsynligvis har en følelse av skyld, har tvil og mangler initiativ.

Skyld er bra i den forstand at det viser barns evne til å gjenkjenne når de har gjort noe galt. Likevel kan overdreven eller ufortjent skyld føre til at barn avviser utfordringer fordi de ikke føler seg i stand til å møte dem. Skyld kan ofte gi frykt.

Fase 4: Industri versus underlegenhet (5-13 år)

Barn i dette stadiet begynner å utføre mer kompliserte oppgaver. Videre når deres hjerner en høy grad av modenhet, som lar dem begynne å håndtere abstrakte emner. De kan også kjenne igjen sine evner og andres evner. Faktisk insisterer noen barn på å bli gitt mer utfordrende og krevende oppgaver. Når de fullfører oppgavene håper de på å bli anerkjent.

Å finne balanse i dette stadiet får barn til å utvikle en følelse av selvtillit i deres evner til å håndtere oppgavene de er gitt. Det er også viktig at de begynner å måle utfordringene de realistisk kan møte og de de ikke kan.

Hvis barn ikke oppfører seg så bra som de ønsker, kan en følelse av uverdighet utvikle seg. Hvis denne følelsen ikke er adressert tilstrekkelig og barnet ikke mottar hjelp til å styre sine følelser, kan de ende opp med å avvise enhver oppgave som er vanskelig ut av frykt for å oppleve den følelsen igjen. Derfor er det viktig å vurdere barnets innsats når man vurderer en oppgave og skille den fra resultatet.

Trinn 5: Identitet versus rolleforvirring (13-21 år)

I femte trinn blir barn tenåringer. De finner sin seksuelle identitet og begynner å designe et bilde av personen de vil være i fremtiden. Etter hvert som de vokser prøver de å finne sin hensikt og rolle i samfunnet, samt styrke sin unike identitet.

I dette stadiet skjønner også unge hvilke aktiviteter som passer for deres alder, og som anses “barnslige”. De må finne et kompromiss mellom hva de forventer av seg selv og hva andre forventer av dem. For Erikson er det vellykket å fullføre denne fasen med et grunnlag for voksenlivet.

Fase 6: Intimitet versus isolering (21-39 år)

I dette stadiet blir tenåringer unge voksne. Forvirringen mellom identitet og rolle kommer til en slutt. På dette stadiet er det vanligvis fortsatt en prioritering for unge voksne å behage andre og “passe inn”. Dette er imidlertid også fasen hvor de begynner å tegne sine egne røde linjer: ting som de ikke vil ofre for å behage noen andre.

Det er sant at dette også skjer som en tenåring, men meningen er annerledes. De begynner å slutte å være reaktive og ta initiativ og bli aktive i stedet.

Når folk etablerer sine identiteter, er de klare til å gjøre langsiktige forpliktelser til andre mennesker. De blir i stand til å danne intime og gjensidige relasjoner, og vil gjerne gjøre de ofre og forpliktelser som de forholdene krever. Hvis en person ikke kan danne de intime forholdene, kan de begynne å føle en følelse av uønsket isolasjon.

Hvis en person ikke finner en partner i løpet av dette stadiet, kan de føle seg isolert eller ensom. Isolasjon kan skape usikkerhet og en følelse av uverdighet ut av frykt for hva andre mennesker kan tenke. De kan tro at de ikke er gode nok for andre mennesker, og det kan føre til selvdestruktive tendenser.

Fase 7: Generativitet versus stagnasjon (40-65 år)

I voksenalderen fortsetter folk å bygge sine liv og fokusere på karrièrer og familier. Generativitet refererer til omsorg for folk utenfor ens nære gruppe av familie og venner. Når folk begynner å gå inn i “middelalderen”, strekker deres syn seg fra deres direkte miljø, inkludert dem selv og deres familie, til et bredere og mer komplett bilde som inkluderer deres samfunn og arv.

På dette stadiet gjenkjenner folk at livet ikke bare handler om dem. Gjennom deres handlinger håper de å gi bidrag som vil bli en del av arven deres. Når noen oppnår dette målet, føler de seg vellykket. På den annen side, hvis de ikke føler at de har bidratt til noe, kan de tro at de ikke har gjort noe som er betydelig.

Generativitet er ikke nødvendig bare for voksne. Hvis det imidlertid mangler, kan det rane en person fra å ha en god følelse av prestasjon.

Fase 8: Integritet av ego versus fortvilelse (65 år og over)

I den siste fasen av psykososial utvikling kan folk velge integritet eller fortvilelse. Vi kan tenke på aldring som en akkumulering av tap som krever kompensasjon. På den annen side er det en følelse av at mer tid har blitt etterlatt enn tid som ligger i fremtiden.

Når man ser på fortiden, kan man enten skape fortvilelse og nostalgi, i motsetning til en følelse av at alt vi har delt og oppnådd, har vært verdt det. En av disse to alternativene indikerer hva en person forventer av nåtiden og fra fremtiden.

Mennesker som har en fullstendig visjon om sine liv, har ikke problemer med å forholde seg til sin egen fortid. De bekrefter deres eksistens og anerkjenner dens betydning, ikke bare for seg selv, men også for andre.

Siste tanker om psykososial utvikling

En av styrkene til teorien om den psykososiale utvikling er at den gir et bredt rammeverk som vi kan bruke til å se utviklingen i løpet av livet. Det lar oss også understreke den sosiale naturen til mennesker og den innflytelsen som sosiale relasjoner har på utviklingen vår.

Imidlertid kan man spørre om Eriksons psykososiale utviklingsstadier bør betraktes som sekvensielle, og om de bare skjer innenfor de angitte aldersgruppene. Det er en debatt om hvorvidt folk bare forsøker å definere sin identitet i løpet av tenårene, eller om en fase ikke kan begynne før den andre helt er avsluttet.

En viktig svakhet i Eriksons stadier av psykososial utvikling er at den ikke beskriver de nøyaktige tiltakene som trengs for å løse konflikter. I den forstand beskriver ikke teorien nøyaktig hvilken type erfaringer som er nødvendige for å gå videre til neste stadium.