En fortelling om identitet: Ørnen som mistet seg selv

Oppdag en fantastisk fortelling om identitet her!

Dette er en fortelling om identitet som handler om en ydmyk, men lidenskapelig geitegjeter som bodde midt i ingenmannsland. Ett år regnet det ikke så mye og han bekymret seg for at gresset ikke skulle vokse, og dermed ville ikke geitene ha noe å spise.

Geitegjeteren visste at det var fjell i nærheten, så han bestemte seg for å klatre til toppen med geitene og tenkte at det ville være gress der på grunn av fuktigheten.

Han startet med turen til toppen av fjellet veldig tidlig på morgenen. Han så at det var nok gress til alle geitene da han endelig kom dit. Noe fanget oppmerksomheten hans da han var på vei hjemover.

Det lå et lite ørnerede på en klippe. Han hatet ørner fordi de hadde angrepet hønene hans før. Mannen var imidlertid nysgjerrig, så han bestemte seg for å ta en nærmere titt.

Det lå to babyørner i redet, men en av dem var død. Det så ut til at reiret hadde falt fra et høyt sted og den stakkars lille fuglen ikke overlevde fallet. Den andre ørnen var skadet og pustet knapt. Ifølge denne fortellingen om identitet, syntes geitegjeteren synd på den og bestemte seg for å ta med seg fuglen hjem.

Effekten av omsorg

Geitegjeteren helbredet tålmodig fuglens sår. Han matet den og tok seg av den. Han syntes at fuglen var for liten til å slippe den løs, så han beholdt den en stund. Mannen begynte imidlertid å bekymre seg etter hvert som den vokste. Han ville ikke at ørnen skulle angripe geitene eller hønene hans.

Da fuglen ble en voksen ørn, bestemte gjeteren seg for at det var på tide å slippe den løs. Dermed tok han med dyret til en åpen eng slik at det kunne fly langt bort.

Til hans overraskelse begynte dyret å følge ham hjem. Mannen syntes igjen synd på fuglen og tok den med seg tilbake.

Han prøvde å få fuglen til å dra i flere dager, men den fant alltid veien tilbake til geitegjeterens hjem. Ørnen kunne ikke fly, så den fortsatte å hoppe frem og tilbake.

Fuglen virket veldig knyttet til ham, så den gode mannen ga opp ideen om å få den til å dra. Han tok den ganske enkelt med til hønegården med de andre hønene og kyllingene. Hønene ble veldig redde da de så ørnen, men skjønte snart at den ikke var noen trussel. Dermed behandlet de den som en av sine egne.

En merkelig gjest

Tiden gikk og ørnen oppførte seg som alle andre høner. Den lærte til å med å klukke som dem, og gjeteren behandlet den også som en høne.

Imidlertid kom en ørneekspert til gården. Eksperten gikk tilfeldig forbi, og han ble veldig overrasket over det han så: en ørn som klukker og bor med høner!

Eksperten lette deretter etter geitegjeteren og ba ham forklare det rare fenomenet. Den ydmyke mannen fortalte ham hele historien og forklarte at, for ham, var ørnen akkurat som enhver annen høne.

Eksperten var imidlertid ikke enig. Hvert dyr har sin essens, sa han, så det er umulig for ørnen å ha glemt hva den var. Han ba om geitegjeterens tillatelse til å bevise sin teori, og geitegjeteren godtok.

En fortelling om identitet

Eksperten tilbød ørnen litt kjøtt, men fuglen avviste det og foretrakk å spise mark og mais. Ørnen syntes kjøtt var ekkelt. Dermed tok eksperten med dyret til et høyere nivå og kastet det i luften.

Han regnet med at den skulle fly, men til hans overraskelse falt ørnen ned og skadet seg. Etter flere dager med å tenke over hva han skulle gjøre, så han på stupet og bestemte seg for at det var nødvendig å gå dit der det hele begynte.

Dagen etter tok eksperten med ørnen til stupet der gjeteren hadde funnet den. Da han kom fram, så fuglen litt ukomfortabel ut. Eksperten ventet imidlertid og tenkte at dyret ville finne sin samme essens igjen når som helst.

Han ventet hele natten. Deretter kom en ny dag. Ørnen følte seg urolig fordi den ikke ønsket at solstrålene skulle forstyrre den. Da forskeren innså dette, tok han fuglen i nakken og tvang den til å se solen.

Det var da ørnen frigjorde seg fra ekspertens hender, tydelig irritert av det han gjorde. Deretter åpnet den vingene og begynte å fly for å komme vekk fra mannen.