Nevrobiologien bak menneskelig tilknytning

Tilknytning er en definerende egenskap ved pattedyr. Dermed er forskning på nevrobiologien bak menneskelig tilknytning også basert på forskning på dyr. Nyere studier antyder at tilknytning er basert på interaksjonen mellom oksytocin og dopamin i corpus striatum.

Det som virker ganske sikkert er at forskjellige typer menneskelig tilknytning deler nevrobiologien i tilknytningene de er basert på. Generelt er de karakterisert av synkroniseringen mellom atferd og integreringen av de kortikale og subkortikale nettverkene involvert i belønnings- og motivasjonsmekanismene, integrert simulering, og mentalisering.

Nevrobiologien bak menneskelig tilknytning

Ifølge Ruth Feldman, som forsker på nevrobiologien bak menneskelig tilknytning, bør vi studere tilknytning hos pattedyr fra et utviklingsperspektiv. Dermed er den assosierende hjernebarken tilknyttet ved opplevelser fra den tidlige oppveksten hos barn i alderen to til fire år.

Tilknytningene som kommer senere, for eksempel romantiske partnere eller nære venner, bruker det samme grunnleggende maskineriet som ble skapt ved den første tilknytningen mellom mor og barn i tidlige “sensitive perioder”.

Forskere definerer disse “sensitive periodene” som tidlige og spesifikke tidsvinduer når hjernen opplever visse miljømessige bidrag for å modnes skikkelig. Når det gjelder tilknytning, involverer disse den typiske oppdragelsesatferden til arten.

Forslag til nevrobiologiske modeller for menneskelig tilknytning

I sin forskning, samlet Dr. Feldman sammen forskjellige forslag om nevrobiologien bak menneskelig tilknytning:

Som vi nevnte tidligere, bør forskning på menneskelig tilknytning følge et utviklingsperspektiv. På denne måten ville nevrobiologiske systemer støtte båndet mellom to pattedyr. Moren og etterkommet utgjør dette forholdet i de tidlige følsomme periodene av livet (6).
Kontinuiteten i nevrobiologiske systemer opprettholder den menneskelige forbindelsen. Menneskelige tilknytninger bruker det samme grunnleggende maskineriet som er etablert av koblingen mellom foreldre og barn for å danne andre tilknytninger over en levetid (for eksempel romantiske forhold eller nære vennskap) (7).
Menneskelige bånd er selektive og langvarige. De er målet med tilknytning, og de kan vare livet ut (1).
Tilknytning er basert på atferd utløst av uttrykte atferdsmønstre som er spesifikke for en art, et samfunn eller et individ. Å skape bånd involverer prosesser ovenfra og ned. Tilknytningsrelatert atferd aktiverer hjernen og nevroendokrine systemer (4, 8).
Synkroniteten til biologisk atferd er en viktig egenskap ved menneskelig tilknytning. Forbindelsen mellom ikke-verbal atferd og den koordinerte fysiologiske responsen mellom to individer under sosial kontakt, er med andre ord det som kjennetegner menneskelig tilknytning (9).
Den sentrale rollen til oksytocinsystemet og dopamin-oksytocinforbindelsen er involvert i menneskelig moderskap. De har også å gjøre med farskap, å være foreldre sammen, romantisk tilknytning, og nære vennskap. Integrasjonen av oksytocin og dopamin i corpus striatum suger til seg tilknytning med motivasjon og vitalitet (10).

Flere teorier

Å skape bånd med andre innebærer større aktivitet og en strengere interferens mellom de relevante systemene. I perioder der tilknytninger dannes, kan du se aktiveringen av de tetteste forholdene mellom systemene som støtter tilhørighet, belønning og stressmestring (11).
Menneskelige tilknytninger fremmer homeostase, helse og velvære. Sosiale tilknytninger forbedrer helsa vår og gjør oss lykkeligere. Sosial isolasjon gjør oss derimot mer stresset, er skadelig for helsa vår, og kan forårsake død (12).
Tilknytningsmønstre overføres fra generasjon til generasjon. Atferdsmønstre du opplever tidlig i livet ditt, organiserer tilgjengeligheten av oksytocin og lokaliseringen av reseptoren i spedbarnets hjerne. Dermed programmeres i utgangspunktet evnen deres til å oppdra neste generasjon (13, 14).
Tilknytningen mellom mor og barn, samt nærheten til mor, utgjør organet som er hjernen. Dette lar den fungere innenfor den sosiale økologien. Den umodne hjernen til et pattedyr og behovet for å være i nærheten av en mor, ammer hjernen som et organ som hele tiden responderer på det sosiale miljøet (15).
Båndene du opplever i løpet av livet ditt er transformative. Sunne bånd som du danner senere i livet, kan faktisk reparere negative forhold fra de første årene. Plastisiteten til den menneskelige hjernen og det faktum at dens natur er basert på atferd, lar senere tilknytninger reorganisere nevrale nettverk og, i det minste delvis, reparere tidlige negative opplevelser (16).

For å konkludere, ser det ut til at grunnlaget for nevrobiologien bak menneskelig tilknytning er interaksjonene mellom oksytocin og dopamin i hjernen. Det ser også ut til at disse cerebrale systemene dannes under tilknytningen spedbarn har. Dermed kan det være interessant å vite at disse systemene blir resirkulert senere for å skape andre tilknytninger, for eksempel vennskap eller kjærlighet.