Den makabre vitenskapen optografi fra 1800-tallet
1800-tallet var en av de mest interessante periodene i moderne historie. Sosiale bevegelser, industrialisering, økt skolegang, og vitenskapelige fremskritt ledet til mange innovasjoner og endringer. Samtidig ga denne kombinasjonen også en oppreisning for mange merkelige forestillinger og vitenskapelig eksperimentering, inkludert vitenskapen optografi.
Datidens mennesker hadde en entusiastisk interesse for livet etter døden, som i Sherlock Holmes-bøkene, og Jack the Ripper, en av verdens mest berømte seriemordere noensinne. Dermed er det ikke overraskende at denne perioden skapte noen ukonvensjonelle rettsmedisinske metoder. En av de mest berømte og mest kontroversielle var å prøve å løse grusomme kriminelle handlinger på den mest “moderne” måten: Ved å gjenopprette det siste bildet fra netthinnen på offerets øye før de døde.
Selv om denne tanken kan virke veldig absurd nå, må du huske på at på slutten av 1800-tallet, respekterte samfunnet fotografi. Mange anså det som eksotisk, mystisk og til og med magisk. I denne konteksten er det ikke overraskende hvordan noen entusiastiske spesialister bestemte seg for å skape en fotografibasert vitenskap.
Hva er vitenskapen optografi?
Ordet optografi stammer fra to greske begreper: Opto (av gresk “synlig”) og grapho (“skriving”). Akademikere ved Universitetet i Heidelberg sørvest i Tyskland var de første som brukte begrepet i 1877.
En fysiologiprofessor som het Wilhelm Friedrich Kühne var den første som myntet begrepet. En original teori fra hans kollega, Franz Christian Boll, var det som først vekket hans interesse for faget. Fysiologen argumenterte for at det fantes et pigment på innsiden av netthinnen som bleknet i solen og gjenoppstod i mørket.
Denne oppdagelsen åpnet døren til en ny verden av hypoteser og teorier som lovte å revolusjonere den rettsmedisinske vitenskapen. Kühne var sikker på at optografi ville hjelpe med å avsløre morderens identitet ved å simpelthen analysere offerets netthinne. Det siste bildet som ble tatt opp på netthinnen kunne gi spor som etterforskerne trengte for å finne den kriminelle. Alt de måtte gjøre, var på dra ut netthinnen og bevare det siste bildet med riktige kjemikalier.
Munken Cristopher Schiener var faktisk den første personen til å analysere et optogram (navnet de utøvende gav bildene) over hundre år tidligere. Munken dissekerte en frosk da han oppdaget at det siste bildet før den døde var “bevart” på froskens netthinne. Denne oppdagelsen hadde en dyp innvirkning på munken og fastsatte grunnen for denne kontroversielle praksisen.
Innovasjonens grusomheter
Selv om Kühnes intensjoner kanskje var gode, var ikke metodene hans det. Han brukte noen moralsk tvilsomme, grusomme og ganske makabre teknikker i sin forskning. Kühne så ikke ut til å ha noen kvaler om arbeidet sitt. Tross alt kom optografi til å endre verden!
Kühne brukte små frosker og kaniner til sine eksperimenter. Han tvang dem til å se på ekstremt sterkt lys for lange perioder og hugget deretter av hodet på dem.
Han fjernet øynene deres raskt og plasserte dem i et mørkt, lukket rom. Der kuttet han ut netthinnene deres og fastnet det kjente pigmentet i en kjemisk løsning for å preservere det.
“Vitenskapen løser aldri et problem uten å skape ti til.”
– George Bernard Shaw –
Disse grusomhetene ville ikke ha vært så vanlig hvis ikke eksperimentene hadde vært mer eller mindre suksessfulle. Kühne utførte sitt mest berømte eksperiment på en kanin. Han klarte tilsynelatende å fange kaninens siste bilde av et vindu perfekt.
Kühne drepte utallige dyr for sine eksperimenter i vitenskapen optografi. I dag ville mange vært raske med å si imot disse handlingene. Men på denne tiden fantes det så mange viktige innovasjoner i medisin og biologi at få tenkte på dyremishandling eller dyrenes lidelser.
Menneskelige forsøk
I 1880 kunne Kühne oppfylle sitt største ønske. Bødler ved et lokalt fengsel halshugget en fange som var tiltalt for å drepe en hel familie. Dette lot Kühne eksperimentere med menneskelige netthinner for første gang.
Kühne argumenterte for at resultatet av pigmentanalysen avslørte et bilde av giljotinen. Noen av hans likemenn avslo hans påstand. De mente at det kunne være et annet bilde. Likevel vant hans originale idé til slutt.
Et år senere publiserte Kühne en bok kalt Observations for Anatomy and Physiology of the Retina (Observasjoner av anatomien og fysiologien til netthinnen på norsk). I denne argumenterte han for at eksperimenteringen hans var suksessfull. Uheldigvis for Kühne fantes det ingen vitenskapelige bevis for påstandene hans.
Evolusjonen til vitenskapen optografi
Til slutt ledet mangelen på støttende bevis rettsmedisinere og politiet til å slutte å bruke optografi for å løse forbrytelser. Men dette stoppet ikke teorien fra å bli en urban legende som fanget allmenhetens fantasi i årevis.
Myten om optografi har inspirert utallige bøker, filmer og TV-serier. Berømte forfattere som Rudyard Kipling og Jules Verne har innlemmet disse ideene i sine historier, i tillegg til noen kjente TV-serier som Dr. Who.
Mennesker er fascinerte over det makabre og kan ikke stå imot denne skyldbetyngede gleden. Men vi er ansvarlige for å bruke evnene våre på en fornuftig og sivilisert måte. Tross alt er fremtidens ansvar for vitenskapelige funn i våre hender. Vitenskapen har fortsatt mange hemmeligheter, og mennesker vil ikke slutte å oppdage dem for enhver pris.