Dekonstruksjon i narrativ terapi
En ting som alltid har definert oss som mennesker, er å fortelle historier. Våre forfedre gjorde det da de samlet seg foran et bål og fortalte mytene, legendene og historiene til sine egne forgjengere. Denne muntlige arven næret båndene deres og forente dem som et sosialt fellesskap.
Men vi forteller også historier til oss selv. Vi gjør det for å gi mening til opplevelsene våre og for å etablere hvor vi passer i verden. Hver av disse indre fortellingene skaper visse meninger om vår virkelighet. Men det er her noen ganger problemer, forvrengninger og til og med ulykkelighet oppstår.
Noen av de indre dialogene vi har med oss selv kan være dominert av tungden av biaser og påvirkningen av frykt. Nesten uten å være klar over det, lager vi kanskje den slags livshistorier der vi slutter å være hovedheltene, og blir triste biroller. Den typen mennesker som lar seg rive med, ikke reagerer og føler at de ikke har kontroll over noe.
En måte å adressere denne typen mentale tilnærminger på er gjennom narrativ terapi. Denne terapeutiske modellen integrerer en strategi av stor verdi som er verdt å utforske. Det kalles dekonstruksjon.
Ifølge narrativ terapi er det ikke individet som er problemet. Problemet er problemet, individet er individet.
Narrativ terapi
Narrativ terapi gjør det lettere for oss å bli hovedpersoner i våre egne liv. Det hjelper oss å oppdage muligheter for vekst og gi oss sunnere betydninger for vår eksistens. Denne typen psykologiske ressurser ble utviklet av de New Zealand-baserte terapeutene, Michael White og David Epston på 1980-tallet. Den er for tiden anvendt innen ulike psykososiale felt.
Hovedkarakteristikken er å understreke at det ikke er noe ødelagt eller defekt i mennesket. Som sådan er ikke individet problemet. Problemet må skilles fra dem slik at det kan analyseres, brytes ned og løses. Dette er en styrkende terapeutisk modell som kan få oss til å se at selv om vi er fanget i våre egne smertefulle historier, kan vi skrive nye, mer positive og håpefulle.
En undersøkelse utført av legene Daniel D. Hutto og S. Gallagher fremhever at denne terapeutiske praksisen presenterer et betydelig potensiale innen selvledelse av velvære. Selv om det er en relativt ny terapi, er dens teknikker en kilde til inspirasjon på felt som går utover psykologifeltet. For eksempel sosialt arbeid eller medisin.
La oss ta en titt på pilarene som støtter narrativ terapi.
Samtaler for å omskrive livet
Michael White og David Epston skrev boken Narrative Means to Therapeutic Purposes i 1990, som ble en bestselger. I dette arbeidet hevdet de at det første trinnet for pasienten må være å fortelle sin livshistorie og bli en ytre observatør av den.
Fra denne distanserte posisjonen analyserer de ved hjelp av fagpersonen problemene som forsterker følelsen av ubehag. Ved å plassere seg selv utenfor seg selv, kan de oppdage svekkende skjemaer, biaser og irrasjonelle oppfatninger som forvrenger mange av deres indre fortellinger. Denne prosessen frigjør dem fra all skyld og tilbyr dem verktøy for å bli en ekspert.
Modellen er basert på terapeutisk samtale. Det bidrar gradvis til å forme sunnere fortellinger og manus. Følgelig får pasienten en større følelse av kontroll over livet sitt. Det innebærer å «reautorisere» dem slik at de blir den eneste aktøren i sin nåtid og fremtid.
Narrativ terapi forbinder oss med våre verdier og formål, slik at vi kan omskrive livene våre, og veilede oss mot håp.
Dekonstruksjon tar tak problemer og utfordringer
Dekonstruksjon er en av de mest bemerkelsesverdige teknikkene innen narrativ terapi. Terapeuter bruker det når de oppdager at en pasient viser et viktig problem som bestemmer følelsen av velvære. Det er vanlig at folk tar ekstremt svekkende roller på grunn av integrering av en rekke irrasjonelle ideer. De forverrer, kompliserer og gjør eventuelle utfordringer og vanskeligheter mer tungvinte.
Å dekonstruere problemer gjør det lettere å bryte dem eller dele dem i mindre biter. Når de er brutt ned i mer elementære segmenter, er det lettere å se hva som forsterker dem, hvor de kommer fra og hvor du skal begynne for å møte dem.
Hvis du er interessert i å bruke denne ressursen i praksis, må du følge disse trinnene:
1. Fortell din historie og beskriv problemet
Det første trinnet er å beskrive i detalj problemet som forårsaker deg angst, stress og ubehag. Gjør det ærlig. Uttrykk dine følelser og tanker som følger med de utfordrende opplevelsene du ikke klarer å ta tak i.
2. Del den i mindre deler
Dekonstruksjon gjør deg til en analytiker av dine egne historier. Du blir en detektiv som prøver å tyde delene som utgjør hver historie og vitnesbyrd. Følg disse retningslinjene for å dele det vitale problemet ditt i mindre elementer:
- Hva utløste situasjonen?
- Hvilken rolle spilte du i opplevelsen? Var du ansvarlig for den eller var du et offer?
- Hvordan følte du deg og hvordan føler du deg nå?
- Hva synes du om opplevelsen?
- Hvilke ressurser tror du at du har for å håndtere situasjonen?
- Hvordan vil frykten for situasjonen påvirke deg når du løser problemet?
3. Dekonstruksjon med alternative tanker
For å helbrede en svekkende mental fortelling, trenger du ikke å slette den, du må ganske enkelt skrive den om på en lysere og mer håpefull måte. Men ingen kan fortelle deg hvordan du gjør det. Du må være den som bruker dekonstruksjon for å omformulere sunnere mentale skript.
Disse spørsmålene kan hjelpe deg:
- Kan du se situasjonen fra et annet perspektiv?
- Hva ville skje hvis du sluttet å klandre deg selv for opplevelsen?
- Hvilke motsetninger kan du finne i historien din?
- Hvordan vil du tilnærme deg denne utfordringen nå som du forstår delene?
For å konkludere, har vi alle gått gjennom komplekse opplevelser. Men hvis du fortsatt prøver å overvinne denne typen problemer og de fortsetter å være et problem, kan dekonstruksjon hjelpe deg. Det innebærer ganske enkelt å demontere de ulike delene av et problem for å avgrense dets uklarheter og omformulere det på en annen måte. Hvorfor ikke prøve det?
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Beaudoin M, Moersch M, Evare BS. The effectiveness of narrative therapy with children’s social and emotional skill development: An empirical study of 813 problem-solving stories. Journal of Systemic Therapies. 2016;(35)3: 42-59. doi:10.1521/jsyt.2016.35.3.42
- Ghavibazou E, Hosseinian S, Abdollahi A. Effectiveness of narrative therapy on communication patterns for women experiencing low marital satisfaction. Australian & New Zealand Journal of Family Therapy. 2020;41(2):195-207.doi:10.1002/anzf.1405
- Etchison, Mary & Kleist, David. (2000). Review of Narrative Therapy: Research and Utility. The Family Journal. 8. 61-66. 10.1177/1066480700081009.
- Wallis J, Burns J, Capdevila R. What is narrative therapy and what is it not?: The usefulness of Q methodology to explore accounts of White and Epston’s (1990) approach to narrative therapy. Clin Psychol Psychother. 2011;18(6):486-97. doi:10.1002/cpp.723