De triste elefantene: En sann historie
Historien om de triste elefantene er en av de sanne historiene som trosser fiksjon. Det er faktisk noen aspekter ved det som skjedde, som fremdeles ikke har noen forklaring. De bare hendte, og vi aner fortsatt ikke hvorfor.
Det hele starter med en mann med navnet Lawrence Anthony, som ble født i Sør-Afrika i 1950. Familien hans hadde etablert seg i viktige felt som gruvearbeid og forsikringspoliser, og var ganske velstående. Lawrence jobbet også med forsikringer, og arvet sin bestefars gruvevirksomhet. I tillegg arvet han en enorm kjærlighet for naturen, noe som også var meget viktig for hans far.
Lawrence Anthony ble biolog, og deretter begynte han arbeidet sitt med naturvern og konservering. Etter hvert innså han at han hadde en spesiell svakhet for elefanter, en av de mest truende artene i verden. Derfor dedikerte han sitt arbeid mot å gjøre alt han kunne for å sikre deres beskyttelse. Og sånn begynner historien om de triste elefantene.
“Våre perfekte følgesvenner har aldri mindre enn fire føtter.”
-Colette-
De triste elefantene
Før vi fortsetter med historien om Lawrence Anthony, la oss snakke litt om elefanter. Denne arten er uheldigvis bedre kjent for sine opptredener i sirkustelt, enn for sine ekstraordinære evner. I virkeligheten er deres evolusjonære intelligens kun sammenlignbar med sjimpanser og delfiner.
Elefanter har store hjerner. Faktisk er det ingen andre landdyr med en hjerne på denne størrelsen. Følgelig er de veldig intelligente dyr. Og deres nivå av intelligens, omfatter mye mer enn bare deres imponerende hukommelse. I tillegg viser de også svært avansert sosial atferd.
Et av de mest slående aspektene ved elefanter er at de er en av de få artene som sørger over de døde. Sørgende elefanter uttrykker sorgen sin gjennom små ritualer for begravelse når en av deres egne dør. Imidlertid trenger ikke elefanten å komme fra samme flokk. Når de finner et kadaver, eller biter av skjelettet til en annen elefant, vil de alltid stoppe opp, og bli værende en stund. Og enda mer bemerkelsesverdig, vil de ofte omgi det, i en slags hyllest.
Elefanter i fare
La oss nå gå tilbake til Lawrence og historien om de triste elefantene. Hans navn begynte sin stigning mot berømmelse på grunn av noe som skjedde i 1999. I en liten landsby, kalt Zuzulanda, ga regjeringen et uvanlig tilbud. De ville gi en flokk elefanter til alle som ønsket det.
Imidlertid var det et problem. Gruppen av elefanter var veldig problematiske, til det punktet at regjeringen betraktet dem som ville dyr. De ødela ting, adlød ingen, og rømte vekk så snart de så muligheten til det.
Lawrence Anthony bestemte seg for å ta denne utfordringen. Så han adopterte flokken av elefanter og fraktet dem til et reservat han selv hadde bygget. Navnet på reservatet er Thula Thula, som oversettes til “fred og ro”.
En dag la han merke til at Nana, flokkens matriark, var en av de mest opprørske individene i flokken. Hun hadde flere arr på kroppen sin etter misbruk, og rømte når hun så en sjanse. Lawrence bestemte seg da for å sove sammen med flokken hver natt, han hadde med seg sin assistent, David, og hunden sin. Hele reservatet var inngjerdet.
Hver morgen stilte Nana opp med de andre elefantene. Hensikten hennes var å rive ned gjerdet. Ifølge historien om de triste elefantene, ville Lawrence imidlertid snakke til dem om farene de ville bli utsatt for dersom de forlot reservatet.
Først ble Nana nysgjerrig på denne mannen. Senere ville denne nysgjerrigheten utvikle seg til kjærlighet. Dermed sluttet de å være en flokk med opprørske elefanter og ble i stedet gode venner med sin oppsynsmann.
Merkelige hendelser
Lawrence klarte å temme disse påståtte ville elefantene. Senere gjennomførte han også andre bragder. For eksempel reddet han flere elefanter fra dyrehagen i Bagdad under Irak-krigen. På samme måte reddet han også en annen gruppe elefanter under Kongokrigen. Senere skrev han flere bøker om sine opplevelser og erfaringer. Han var spesielt interessert i måten elefanter kommuniserer med hverandre på.
2. mars i 2012 døde Lawrence Anthony av et hjerteinfarkt. Dermed begynte en av de mest bemerkelsesverdige og fantastiske hendelsene i historien om de triste elefantene. To dager etter Lawrences død, begynte de ville elefantene han hadde reddet, å ankomme hjemmet hans. De møtte alle opp i løpet av en dag. Matriarken ledet begge flokkene. Totalt 31 elefanter gikk mer en 20 kilometer for å nå huset hans.
De gikk alle i en rekke, de omringet huset og ble der i to dager, uten mat, uten drikke. Kanskje dette var deres måte å uttrykke sin sorg på, deres måte å ta farvel med, og hedre sin venn på. Den tredje dagen dro de med samme høytidelighet som de hadde ankommet med.
Ingen kan forklare hvordan de fant ut at deres redningsmann og venn, Lawrence, var død.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Marina, J. A. (1994). Teoría de la inteligencia creadora. Barcelona: Anagrama.
