Coraline lærer oss å elske våre feil og mangler

Det mystiske plottet og det spesielle filmspråket gjør Coraline til en kompleks historie som nesten er for skremmende.

Vurdert og godkjent av psykologen Sergio De Dios González.

Skrevet av Leah Padalino

Siste oppdatering: 27 desember, 2022

Når vi tenker på animert film så tenker vi stort sett på film for barn. Det hender allikevel at enkelte animerte filmer også vinner et voksent publikum. Coraline (2009) er et perfekt eksempel på dette.

Kanskje er filmen heller ikke bare egnet for barn, men for alle som kan sette pris på dens spesielle magi.

Det mystiske plottet og det spesielle filmspråket gjør Coraline til en kompleks historie som nesten er for skremmende. Filmen ble laget med en type teknikk som minner om flere av Tim Burtons filmer, spesielt Et førjulsmareritt (Engelsk tittel: The Nightmare Before Christmas) og Corpse Bride. Derfor går mange også ut ifra at filmen er regissert av Burton. Men han hadde faktisk ingenting med den å gjøre.

Coraline: Et mesterverk

Filmens spesielle estetikk, som både er goth og svært Burton-esk er ingen tilfeldighet. Det er ikke for ingenting at vi tenker på Burton når vi ser Coraline. Henry Selick, filmens regissør, jobbet lenge for Tim Burton, og det var faktisk han som regisserte Et førjulsmareritt . Men selve ideen til filmen kommer fra et dikt skrevet av Burton. Filmen ble regissert av Selick med Burton som produsent. Dermed endte begge regissørene opp med å påvirke hverandre, noe som har resultert i et veldig spesielt og særegent filmspråk.

Coraline er en visuell gave til våre mer barnslige fantasier. Fortellingen minner om Trollmannen fra Oz og Alice i Eventyrland. Fortellinger om jenter som opplever de mest bisarre eventyr. Eventyr der de konfronteres med det de er mest redd for og der de ved historiens slutt har blitt både mer modne og smartere.

En alternativ verden

Coralines foreldre er så oppslukt av arbeid at de så vidt har tid til henne. Hun synes omgivelsene er forødende kjedelige. Akkurat som Alice oppdager hun en hemmelig verden. En verden som bare blir mørkere og mørkere jo dypere hun trenger inn i den.

Sammen med sine foreldre har Coraline nettopp flyttet in et gammelt hus, langt utenfor byen. Hun har ingen venner og føler seg ensom i det nye huset. Hun kjeder seg og skulle ønske at hun kunne være hvor som helst bortsett fra der hun faktisk er. Foreldrene, som jobber med en hagekatalog, har ikke løftet en finger for å gjøre noe med deres egen kaotiske hage. De er veldig opptatt og har ikke tid til å gjøre huset, som er langt fra koselig, til et trivelig hjem.

Herr Bobinsky, en russisk akrobat som trener mus er en av flere smått merkelige naboer. Coraline treffer også Miss Spink og Miss Forcible, to eksentriske skuespillere som begge er besatt av hunder. Tilslutt er det Wybie, huseierens barnebarn som er på Carolines egen alder. Han gir henne en merkelig dukke som er prikk lik henne.

I tillegg til disse karakterene som Coraline sterkt misliker, så er det også den svarte katten som Wybie tar vare på. Denne katten skal komme til å vise seg å være langt mer enn bare en katt.

Perfeksjon er ikke alltid det du tror det er

En dag leder en mus Caroline til en hemmelig liten dør som leder til det som ser ut til å være en forbedret versjon av hennes eget liv.

I denne “alternative verden” finner Coraline en eksakt kopi av huset sitt. Men denne versjonen er langt mer fargerik og har en vakker hage. Hennes foreldre er også langt mer oppmerksomme og interesserte i henne. Fra kvaliteten på maten de spiser til naboene, så ser alt ut til å være mye bedre.

I denne nye virkeligheten har alle et alter ego, en eksakt kopi av seg selv. Den eneste forskjellen er at de i denne verden har knapper i stedet for øyne. De eneste som ikke har et alter ego er Coraline og den svarte katten.

Coraline ser ikke ut til å bekymre seg over dette ettersom alt annet i livet hennes endelig har blitt perfekt. En av karakterene som drar til seg vår oppmerksomhet er Wybie, det vil si “alternative Wybie”. Coralines “alternative mor” har gjort ham til den perfekte kameraten for Coraline ettersom han ikke lenger kan snakke. Allikevel skal han vise seg å være den mest avslørende karakteren. Blant annet fordi han ser ut til å være redd for “den alternative moren”.

I denne “alternative verden” er katten fortsatt seg selv og har ikke knapper i stedet for øyne. Derimot får katten evnen til å snakke så fort den kommer inn i den alternative verden. Han blir her en slags spirituell guide for Coraline. En viktig hjelper som advarer henne mot mulige farer.

Alt ser ut til å være i sin skjønneste orden helt til Coraline oppdager at andre barns fangede sjeler også bor i huset. Barn som levde for lenge siden, og blant dem søsteren til Wybies mormor.

Filmen blir mørkere og mørkere ettersom vi oppdager de onde intensjonene til den “alternative moren” og at perfeksjonen i denne alternative verden ikke er annet enn en felle for å fange barn som Coraline.

Hva kan vi lære av Coraline?

Coraline er full av metaforer som forsøker å vise oss at alt ikke er som det ser ut som. Coralines dukke er ikke annet enn en dukkeversjon av “den alternative moren”, et verktøy hun bruker for å kunne spionere på Coraline. Ved å bytte ut øynene med knapper så kan hun fange et barns sjel for all evighet. Den svarte katten hjelper Coraline å få øynene opp for at alt ikke er så perfekt som det virker.

Wybies ekte navn er Wyborne, en referanse til “hvorfor født” på engelsk. Han lever med sin mormor og selv om vi ikke vet noe om hans foreldre, så får vi fort inntrykket av at han har hatt en vanskelig oppvekst. Disse to figurene som Coraline i begynnelsen bare følte forakt for, ender opp med å bli hennes viktigste hjelpere i kampen for bekjempe “den alternative moren” og rømme fra hennes verden.

Coraline hater Wybie og katten på grunn av deres utseende. Hun misliker også sine naboer fordi hun opplever dem som kjedelige og merkelige. Ingen av disse karakterene er perfekte. Men som vi senere oppdager så er perfeksjonen hun finner i den alternative verden ikke annet enn farlige fristelser.

Å lære å elske feil og mangler

Når Coraline oppdager at hennes egne foreldre er i fare og at den “alternative moren” utnytter henne, lærer hun seg å akseptere mennesker for måten de er på og at hun heller ikke er perfekt.

Coraline klarer å overvinne sine redsler og redder familien sin og vennene sine ved å vise “den alternative moren” at kjærlighet går mye dypere enn hva det ser ut til på overflaten.

Coraline er også en lærepenge for alle foreldre som ikke vier nok tid til sine barn. I en verden der vi lider av konstant tidsbrist har vi en tendens til å neglisjere det som er viktig og glemme våre grunnleggende verdier.