Hjernen til et begavet barn: fordeler og begrensninger
Hjernen til et begavet barn har sine fordeler, men også sine beg r ensninger. Disse barna behandler informasjon raskt, har en høy analytisk kapasitet og et sofistikert kritisk øye. Imidlertid oppnår de ikke alltid deres potensial, eller utvikler ikke et sterkt sinn som er i stand til å håndtere deres evner eller følelsesmessige verden på en ordentlig måte.
Det som man i første omgang kan tenke at ikke er noe annet enn en velsignelse, oppdager noen at er langt fra nettopp det. Hvert begavet barn med høy kapasitet vil møte de samme utfordringene som enhver jente eller gutt i samme alder, i tillegg til de utfordringene som kommer fra hans eller hennes høye IQ.
Hjernen til et begavet barn utvikler seg annerledes enn hjernen til barn med et gjennomsnittlig eller normalt intelligensnivå.
Så, selv om vi ofte snakker om de forskjellige fordelene ved en hjerne som er begavet med ekstraordinære evner, husker vi ikke alltid de andre faktorene som karakteriserer dette segmentet av befolkningen. Her snakker vi om angst, lav selvtillit, følelse av isolasjon , frakobling med et miljø som tar dårlig hånd om deres behov … Disse problemene blir tydeligere fra barn er 11 år gamle.
Det er ikke nok å bare sette i gang tiltak for å identifisere disse barna i en tidlig alder. (Det anslås at den ideelle alderen er når de er mellom 3 og 5 år gamle). Vi må også forstå hjernen til begavede barn. Det er også veldig viktig å forstå hvordan de utvikler seg og hva de mest hensiktsmessige støttemekanismene er for visse nevrale milepæler.
Hjernen til et begavet barn med høy evne
Nevrologer har alltid vært interessert i å forstå hjernen til begavede barn. Hvordan er de forskjellige fra barn med gjennomsnittlig eller normal intelligens? Hvilke eksepsjonelle nevrale ressurser har de? Vi kan svare på mange av disse spørsmålene takket være nye fremskritt innen teknologi, som for eksempel MR-skanning.
Disse er en del av funnene vi har til rådighet takket være organisasjoner som British Psychological Society.
Den cerebrale cortex utvikler seg sakte
Disse dataene er slående. Noe som er klart takket være Albert Einstein, er at personer med forhøyet IQ ikke har større hjerner. I tillegg har vi sett at barn med høye evner vanligvis har en smalere hjernebark. Når det er sagt så utvikler dette laget seg, og blir tykkere sakte men sikkert, til barna når ungdomsårene.
Hos barn med en “normal” IQ skjer det motsatte. De har en tykkere cortex når de er yngre. I alderen 12 eller 13 år har dette området en tendens til å avta og redusere i størrelse. Hva betyr dette? Hjernen til et barn med forhøyede evner blir mer sofistikert og spesialisert med tiden. Den når sitt største potensial i ungdomsårene.
Hjerneregioner er spesialiserte
Barn med høye evner viser større volum grå masse i visse hjernegrupper. Husk at grå masse er knyttet til kognisjon, intelligens og vår evne til å behandle informasjon. Dette innebærer i utgangspunktet at begavede studenter har større evner til å håndtere data, analyse og dra konklusjoner.
Det finnes 28 regioner i hjernen knyttet til vår evne til å begrunne, handle, fokusere vår oppmerksomhet og reagere på eksterne sensoriske stimuli. Barn med høye evner viser en spesialisering på hvert av disse områdene.
Større nevronforbindelse
Mens grå masse lagrer og styrer informasjon, beveger hvit masse seg. Den muliggjør forbindelser mellom nevroner. Derfor er dette uten tvil en av de mest bemerkelsesverdige egenskapene til et begavet barns hjerne. Den har en stor nevroneffektivitet.
De har altså mange andre nevrale “motorveier” og andre veier hvor de kan kanalisere data, informasjon og konsepter. I tillegg er disse interkommunikasjonsruter. Et stort sofistikert og hyperkoblet nettverk der alt fungerer veldig, veldig raskt. Denne egenskapen har også sine ulemper.
Noen ganger kan det oppstå trafikkorker. Det vil si at barnet med høye evner kan føle seg overveldet av så mye behandlet informasjon, konfrontert med så mange sammenhenger mellom en idé og en annen. Derfor kan de noen ganger sette seg fast med så mange ideer, hypoteser og avledninger. Med så mye mental og nevronaktivitet, kan de noen ganger falle langt bak i en eksamen eller til og med når de svarer på et tilsynelatende enkelt spørsmål.
Nevroplastisitet, den største fordelen
En stor del av nevrologens arbeid fremhever den store plastisiteten hos et begavet barn. Som vi har vist tidligere vokser hjernebarken sakte, spesialiserer seg, og forandrer seg hele tiden. Den skaper nye forbindelser og nye motorveier på en gradvis måte for å muliggjøre læring.
Når et barn legger merke til en ny opplevelse, endres hjernen deres. Den spesialiserer seg og skaper nye veier, nervebaner, for å la områder, regioner og strukturer kommunisere. Plastisiteten til begavede barn er så utrolig at mange nevrologer indikerer at disse er i kontinuerlig utvikling. De er som sinn som er så sultne på interaksjon at vi ikke alltid vet hvordan vi skal gi dem den oppmerksomheten de fortjener.
For å konkludere, noe som er verdt å huske på fra denne analysen, er måten hjernen til begavede barn modnes på. Den blir gradvis men sofistikert, og når toppen først i ungdomsårene. Barn med normal IQ når en topp når de er mellom 5 eller 6 år. Imidlertid er et begavet barn mer krevende i denne alderen.
Fremfor alt trenger de et gunstig miljø som gjør at de kan strekke sine evner enda lenger, og akselerere sin cerebrale plastisitet. Hvis et barn på 10 eller 11 år bor i et strukturert miljø, som passer dårlig til deres potensial, er det vanlig at de føler seg utstøtte og frustrerte. Vi bør være mer følsomme overfor disse sinnene, som er så våkne, men så skjøre på så mange måter.