Blodig alvor: En karikatur av hverdagen

En film der hele handlingen foregår kun i ett rom og med kun fire skuespillere høres kanskje ikke så fantastisk ut. Men, Blodig alvor viser seg å være en overraskende flott karikatur av hverdagen. Roman Polanskis film er en adapsjon av teaterstykket Le Dieu du Carnage av Yasmina Reza.

Det er ingen tvil om at filmen har en eksepsjonell rollebesetning. Kate Winslet, Jodie Foster, Christoph Waltz og John C. Reily er de fire skuespillerne. Det er en kort film, stasjonær i forhold til rommene de bruker, og begrenset i karakterene, men den har et meget kraftig manus. Virkningen av filmen ligger i manuset og skuespillet.

Blodig alvor: en konflikt om barn?

Det hele begynner med en krangel mellom to barn i en park, den eneste scenen som finner sted utendørs. Krangelen ender når en slår den andre med en pinne. Vi besøker deretter et hjem som tilhører Longstreets, familien til barnet som ble slått og hvis munn har blitt alvorlig skadet som et resultat. Foreldrene møtes i leiligheten for å finne en løsning på problemet. De to familiene er:

• Cowans-familien: De er foreldrene til “angriperen”. De er et elegant, fremtredende par. Faren, Alan, er en kjent advokat, uten skrupler. Moren, Nancy, er en finansiell investor med en tvilsom moral. De ser ut til å være en god, velstående familie som nyter sosial status. Imidlertid tar det ikke lang tid før vi innser løgnene og hykleriet bak deres skinnende fasade.
• Longstreets-familien: Foreldrene til “offeret”. De er et par som forsøker å være gode og fredelige og de ønsker å løse konflikten på en respektfull og høflig måte. Michael, faren, ser ut til å være en rolig mann med bena på jorden og med gode hensikter, som forsøker å roe ned situasjonen. Penelope, konen hans, er en bekreftet pasifist og forfatter. Men, når det er sagt, kan vi øyeblikkelig se en viss fiendtlighet i måten hun behandler “gjestene” sine på.

Kniver vil fly

Etterhvert som filmer fortsetter, blir maskene fjernet og karakterene går fra å være politisk korrekte til åpenlyst aggressive. Selv Michael, som så ut til å være fredsmakeren, vil vise en mørk og ondskapsfull side.

Samtalen forvandles til et ekte verbalt blodbad, og kniver begynner å fly i alle retninger. Det som i utgangspunktet var ment å være løsningen på konflikten og et eksempel barna deres kunne følge, blir et ekte rot. Hver og en av de vil snart vise sine ekte farger.

Fornuft og koherens forsvinner. De blir alle mer og mer aggressive. Vi vil veldig snart se det verste i hver av karakterene når de håner hverandre. Denne tilsynelatende seriøse situasjonen vil snart falle sammen til en absurd – på grensen til barnslig – krangel.

Blodig alvor og selvopptatthet

Blodig alvor utforsker de mest primitive impulsene til  mennesker. Våre mer intense, mørkere side kommer frem i lyset i en stadig mer klaustrofobisk atmosfære. Et hvert forsøk Cowan-paret gjør på å forlate leiligheten feiler da de starter krangel etter krangel.

Krangler går ofte rundt og rundt og sender oss ned en enveis gate uten en vei ut. Akkurat i det øyeblikket det ser ut til at man finner en løsning, vil en annen krangel fange oss og tvinge oss inn i konflikten igjen.

Det er slik filmen fortsetter: de er fanget mellom de fire veggene av leiligheten og det ser ikke ut som om de skal komme noen vei. På et tidspunkt i filmen kommer de faktisk nesten helt til heisen i et forsøk på å reise. Det ser ut til at diskusjonen er over, men plutselig starter en ny krangel og de ender opp tilbake i stuen.

Kampen vokser til en krig mellom to familier og ender opp som en strid mellom menn og kvinner. Så blir det en helt individuell krig. Hver og en av dem forsvarer seg selv, og menneskelig stahet blomstrer. Alle mener de har rett. De tror at dersom alle tenkte på same måte som dem, ville verden være et bedre sted.

Blodig alvor er en ganske skarp parodi av menneskets natur. Vi ser karakterene bruke mage ulike og grunnleggende forsvarsmekanismer, de overser poenget og stikker hverandre i ryggen med ord.

Samfunnskritikk

Når de legger vekk aksepterte sosiale konvensjoner og viser sin sanne karakter, ser vi virkeligheten som skjuler seg bak maskene. Vi ser hykleriet og mangelen på moral i vår verden. Polanski gir oss et pessimistisk synspunkt på hverdagen vi befinner oss i, siden karakterene er for lette å kjenne seg igjen i. Det er meget lett å identifisere seg men hvem som helst av dem.

Filmen kritiserer viktigheten og betydningen vi gir til penger og sosial status, spesielt gjennom karakteren til Alan Cowan, som er mer opptatt av arbeidet sitt enn sine egne forhold. Han viser knapt noen interesse i sønnen sin.

Han blir også malt som en umoralsk karakter når vi oppdager at jobben hans er å forsvare et farmasøytisk selskap hvis medisin forårsaker alvorlige helseproblemer. I tillegg til dette lever han limt til telefonen sin, alltid på jobb. Dette lar ham unnslippe potensielle krangler, men samtidig vil denne holdningen til slutt bidra til konflikt ved å hindre kommunikasjon mellom de to familiene.

Karakteren Penelope er satt i kontrast til Alan. Hun virker meget fokusert på humanitære saker og er svært opptatt av problemene i «den tredje verden». Derimot tror hun på alt hun ser, og ser ikke den virkelige agendaen bak hjelpen Sudan mottar fra vesten.

Kritikk, komedie, og realisme

Denne kaotiske, meningsløse situasjonen ender opp i en sirkel av krangling som ikke leder noen vei. Den virkelig fantastiske delen av filmen er når barna lærer foreldrene sine en lekse. Det er en kort scene, i parken der det hele begynte og der barna senere ser ut til å ha lagt problemene sine bak seg.

Det får oss til å reflektere og å tenke at kanskje vi gjør ting for kompliserte, og at det hele egentlig kunne koke ned til en simpel diskusjon og et håndtrykk mellom to barn.

Kritikk, komedie og realisme kommer sammen på en vidunderlig måte i Blodig alvor. Den viser oss en hverdagssituasjon, men den går videre forbi de falske smilene for å avsløre menneskeheten som ikke noe mer enn et fanget dyr som bryter seg ut av gitteret, som et voldelig, selvopptatt vesen. Blodig alvor er en kunstnerisk karikatur av det nåværende samfunnet, et blikk inn i det brede spekteret av menneskelig stupiditet.