Blå øyne og brune øyne: Et eksperiment av Jane Elliot

Jane Elliot sitt eksperiment om blå og brune øyne, var et vendingspunkt for sosialpsykologi. I denne artikkelen vil vi forklare hva som skjedde under eksperimentet og diskutere konsekvensene.

Skrevet og verifisert av psykologen Francisco Roballo.

Siste oppdatering: 27 desember, 2022

Umiddelbart etter attentatet på Martin Luther King Jr., brukte professor Jane Elliot minimalt gruppeparadigme for å utføre et eksperiment som kunne lære studentene om rasediskriminering. Det minimale gruppeparadigmet har formet en hel metodikk i sosialpsykologi. Kort sagt etablerer man forskjeller mellom et sett subjekter for å dele dem opp i separate grupper. Denne teknikken lar forskerne vise hvor mange forskjellige trekk som er nødvendig for å skape definerte grupperinger, og deretter analysere subjektenes atferd innenfor gruppene sine.

På 60-tallet var USA midt i en krise om sosial rase. Professor Jane Elliot utførte et gruppeeksperiment med elevene hennes som de aldri ville glemme. Ideen var enkel, men dyp. Hun ville vise elevene sine at en vilkårlig etablert forskjell kunne separere dem og sette dem opp mot hverandre.

Jane Elliot sitt eksperiment

Jane Elliot, en lærer og antirasismeaktivist, utførte et direkte eksperiment med elevene i klasserommet sitt. Hun fortalte dem at mennesker med brune øyne var bedre enn mennesker med blå øyne. Hun fikk også de brunøyde studentene til å sette på armbånd av papir på de blåøyde studentene.

Øyefarge

Sammen med et par grunnleggende og vilkårlige eksempler, argumenterte Jane Elliot for at brunøyde mennesker var bedre. Elevene var overrasket, men de kranglet ikke på det. På denne måten greide hun å skape to tydelige grupperinger i klasserommet:

• Brunøyde mennesker. Det fantes flere brunøyde elever i klasserommet. De følte seg overlegne og hadde støtten til autoritetsfiguren (læreren). De brunøyde studentene utviste også et visst nivå av makt over blåøyde studenter da de tok på dem armbånd.
• Blåøyde mennesker. Dette var en mindre gruppe. Elliot sa at blåøyde mennesker var mindre intelligente og mindre rene. Ikke bare var de i mindretall, men autoritetsfiguren var imot dem.

Jane Elliot sitt eksperiment og diskriminering

Konsekvensene av den minimale gruppen ble klare veldig raskt. En forskjell så enkel som øyefargen, definert og etablert av autoritetsfiguren, var nok til å skape en rift mellom elevene.

De brunøyde elevene begynte å te seg aggressivt og slemt mot de blåøyde barna. De sistnevnte følte seg diskriminert av de andre brunøyde barna.

Hvordan ser diskriminering ut?

Normalt sett er ikke “blåøyd” en fornærmelse. Men i dette klasserommet ble det å ha blå øyne en tilstand av underlegenhet. De brunøyde barna ville ikke leke med “de blåøyde” i friminuttet. De trakasserte dem også konstant.

Resultatet av eksperimentet

Den vilkårlige inndelingen blant elevene ble mer intens i løpet av eksperimentet, så mye at det faktisk endte i fysisk vold. Barn pleier å sloss, krangle, og slå hverandre noen ganger, men denne gangen var det motivert av øyefargen. Den andre dagen byttet Jane Elliot om på gruppene. Hun fortalte elevene at de brunøyde barna var underlegne og gjentok eksperimentet. Resultatene var de samme.

Fra klasserommet og til den virkelige verden

Når man leser om dette eksperimentet, er det vanskelig å ikke sette spørsmål ved merkelapper. Dersom denne vilkårlige inndelingen som Elliot håndhevet i et par timer skapte så mange problemer i klasserommet, hva skjer i større skala? Se på alle stereotypene og fordommene som eksisterer, hva slags skader har det gjort?

Det er ikke overraskende at noen sosiale grupper diskriminerer hverandre grunnet etnisitet, religion og kultur. Disse forskjellene leder til krig og hat. Selv familiemedlemmer kan gå mot hverandre dersom en autoritet plutselig bestemmer seg for at disse forskjellene er et problem.

Jane Elliot sitt eksperiment: Et spørsmål om oppvekst

Jane Elliot hadde gjort en grundig refleksjon om konsekvensene av det minimale gruppeeksperimentet. Hun sa at det var sjokkerende hvordan barna, som vanligvis var snille, samarbeidsvillige og vennlige med hverandre, plutselig ble arrogante, diskriminerende og fiendtlige når de hører til en “overlegen” gruppe.

Hatet og diskrimineringen som vi ser hos voksne har sin opprinnelse i oppveksten deres. Samfunnet har gjort at de tror de er bedre enn andre av vilkårlige grunner, som hudfarge eller kjønn.

Minimale grupper i dag

Dette paradigmet hjelper oss med å forstå de nåværende problemene relatert til diskriminering. I dag betyr økt migrasjon flere muligheter for at mennesker med forskjellige bakgrunner kan samhandle med hverandre, noe som ofte er en kilde til konflikt.

Menneskene og kulturene som allerede er tilstede på et sted, føler seg truet av nye immigranter. Deres respons er å skape dikotomier om underlegenhet og overlegenhet. Som et resultat av disse inndelingene, vil man se rasediskriminering eller til og med terrorisme.

Viktigheten av utdannelse fri for diskriminering

Målet med det minimale gruppeparadigmet er å etablere subjektive forskjeller og lage et klima for favorittisme. Dermed vil den dominante gruppen, støttet av autoriteter, alltid ha overtaket. Denne prosedyren er noen ganger så subtil at ingen ser at det foregår. Noen retningslinjer for å unngå eller redusere denne effekten, er:

• Normaliser forskjeller. I utdanningssammenheng kan det å normalisere overfladiske forskjeller mellom barn dempe følelser av overlegenhet.
• Integrerende aktiviteter. Det er viktig å blande individer med forskjellige trekk, tro og kulturer så mye som mulig, og få dem til å samarbeide mot et felles mål.
• Lærerens rolle. I et autoritært miljø føler gruppen nærmest autoritetsfiguren (i dette tilfellet læreren) seg overlegen og berettiget.

For å konkludere, demonstrerer Jane Elliot sitt eksperiment skjørheten til sameksistens og samarbeid. Det viser også hvordan vilkårlige og subjektive ting kan føre venner, familiemedlemmer og borgere opp mot hverandre.