Det er vanskelig å være et barn i en verden full av slitne voksne

Det er ikke noe slikt som et vanskelig barn. Det som er vanskelig er å være et barn i en verden full av slitne voksne, som er travle, utålmodige, har hastverk. Det er foreldre, lærere og omsorgspersoner som ofte glemmer en av de viktigste forpliktelsene som er involvert når vi oppdrar barn: å gi dem eventyr.

Dette problemet er så virkelig at vi viser bekymring når et barn rett og slett er rastløst, bråkete, lykkelig, emosjonelt, fargerikt. Noen foreldre og fagfolk vil ikke ha barn, de vil ha blomsterpotter.

Det er normalt for barn å løpe rundt, fly, rope, eksperimentere og gjøre om omstendighetene sine til en fornøyelsespark. Det er normalt for barn, i alle aldre, å være akkurat slik de er, og ikke hvordan voksne vil at de skal være.

Men for at dette skal skje, må to grunnleggende ting forstås:

• Bevegelse er ikke en sykdom. Vi ønsker en selvkontroll som verken naturen eller samfunnet oppmuntrer til.
• Vi gjør barna en tjeneste når vi lar dem kjede seg og unngå overstimulering.

Hvorfor medisinerer vi barna våre?

Selv om det har blitt trendy innen helse og utdanning, er forekomsten av ADHD (attention deficit hyperactivity disorder) ganske tvilsom, i det minste den måten det er oppfattet på. Det er for tiden brukt som et “fang alt”-begrep, hvor ulike saker samles opp, alt fra nevrologiske problemer, til atferdsproblemer, til mangel på ressurser, til manglende evne til å klare seg selv i ens miljø.

Statistikken er overveldende. Ifølge data fra Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders IV-TR (DSM-IV-TR), er forekomsten av ADHD hos barn 3 til 7 tilfeller per 100 barn. Det som er bekymringsfullt er at den underliggende biologiske hypotesen ikke er mer enn en hypotese, som de forsøker å bekrefte ved hjelp av prøving og feiling, med begrunnelser som “det ser ut til at dette skjer fordi …”

I mellomtiden overmedisinerer vi våre barn fordi de viser forstyrrende atferd, fordi de ikke følger med, og fordi de ikke synes å tenke før de utfører en oppgave. Dette er et delikat emne, så det er nødvendig å være spesielt forsiktig og ansvarlig ved å konsultere gode barnepsykiatere og -psykologer.

På dette punktet bør vi påpeke at det ikke er en klinisk eller psykologisk undersøkelse som objektivt bestemmer eksistensen av ADHD. Faktisk blir disse undersøkelsene basert på inntrykk og ytelse ved forskjellige tester. Diagnosen er basert på hvor lang tid det tar å utføre testene, og det subjektive inntrykket av dem. Forstyrrende, er det ikke?

La oss ikke glemme at barn medisineres med amfetamin, antipsykotika og anxiolytika, som kan ha katastrofale konsekvenser for deres nevrologiske utvikling. Vi vet ikke hva konsekvensene av disse medisinene vil være, enn si overdreven bruk av dem. Disse medisinene reduserer bare symptomene, men de reverserer ikke “lidelsen” på noen måte.

Det virker helt vilt, så hvorfor fortsetter det å skje? En av årsakene er sannsynligvis økonomi, da den farmasøytiske industrien bringer inn milliarder av dollar takket være den farmakologiske behandlingen av barn. Og det er også filosofien om at “det er bedre enn ingenting.” Selvbedraget av “lykkepillen” er en vanlig faktor blant mange sykdommer.

Ved å sette til side etiketter og diagnoser som er tvilsomme, i hvert fall i proporsjonen de er gitt, bør vi trampe ned bremsen og innse at det faktisk er oss voksne som er syke, og at hovedsymptomet er den dårlige ledelsen av utdanningspolitikken og skoler.

Flere og flere spesialister blir oppmerksomme på dette, og prøver å stoppe foreldre og fagfolk som føler behovet for å klandre ADHD for problemer som ofte har mer å gjøre med miljøet og mangel på muligheter som barn har for å frigjøre sine evner.

Som nevnt av Marino Pérez Álvarez, spesialist i klinisk psykologi og professor i Psychopathology and Intervention Techniques (psykopatologi og intervensjonsteknikker) ved University of Oviedo i Spania, er ikke ADHD noe mer enn en etikett for barns problematiske atferd som ikke har solid vitenskapelig eller nevrologisk grunnlag, i motsetning til hvordan de har en tendens til å bli presentert. Det er en uheldig etikett som omfatter vanskelige, men vanlige problemer.

“Det eksisterer ikke. ADHD er en diagnose som ikke har noen klinisk vekt, og medisinen behandler ikke [våre barn], den doper ned [dem],” sier Marino. Ideen har spredt at nevrokjemiske ubalanser forårsaker ulike problemer, men det er ikke bestemt om dette er en årsak eller konsekvens. Med andre ord kan nevrokjemiske ubalanser også skyldes ens forhold til miljøet.

Det rette spørsmålet ville være: er ADHD vitenskap eller ideologi? Det er viktig å være kritisk og ta en titt på verden, som fremmer cerebro-centrisme og søker etter fysiske årsaker til alt uten å stoppe for å tenke på hva som er årsaken og hva som er konsekvensene. Kanskje vi bør se på hvordan vi bygger samfunnet og hvilke vitenskapelige bevis som finnes.

Fra det tidspunktet, bør vi spørre oss selv hva som er behovene og styrkene til hvert barn og hver voksen som har sannsynlighet for å bli diagnostisert. Å ta en individuell tilnærming vil resultere i bedre helse og velvære, både for barn og for samfunnet generelt. Så det første vi må gjøre er å kritisere oss selv.