American Horror Story: Freak Show
American Horror Story er en amerikansk skrekkserieantologi. Serien har fått hele ni sesonger. Selv om karakterene og handlingene er forskjellige hver sesong, så er de alle mystiske og skremmende. Den fjerde sesongen, Freak Show, er den mest undervurderte av dem alle. Det var ikke sånn at ingen likte den, men den etterlot seerne med en merkelig smak i munnen. Den var ikke dårlig og den var heller ikke den beste, og den endte uten fanfarer eller større kritikk.
Da den ble sendt, hadde seerne bare sett tre sesonger av American Horror Story: Murder House, en klassisk skrekkhistorie om et hjemsøkt hus, Asylum, den anerkjente sesongen der handlingen skjer på et psykiatrisk sykehus på 60-tallet, og Coven, den upopulære sesongen som forteller historien om en moderne heksesabbat.
Freak Show handlet ikke om hekser, spøkelser eller sinnssyke mennesker. Freak Show handlet om mennesker som til ganske nylig hadde blitt fordømt og klassifisert som “freaks”.
Hvorfor er det verdt å se denne sesongen? En grunn er estetikken. Sirkusatmosfæren er magisk og tar deg med til en annen tid. Det viktigste er imidlertid at sesongen verdsetter og omfavner forskjeller.
AHS: Freak Show – Sannhet eller fiksjon?
Freakshow oppsto på midten av 1700-tallet, nådde sitt høydepunkt på 1800-tallet og forsvant på begynnelsen av 1900-tallet. Utøverne var ekte mennesker med fysiske defekter og avvik, noen som er helbredelige i dag. På den tiden ble imidlertid denne typen mennesker vanligvis fordømt til en elendig tilværelse. Freakshow, så uetiske som de ser ut til å være, tilbød disse menneskene et alternativ, en måte å tjene til livets opphold.
Det fins for eksempel utallige historier om siamesiske tvillinger som lett kunne ha blitt separert ved fødselen. I stedet ble de forlatt intakte og utnyttet i freakshow. Alle med en slags fødselsdefekt eller uvanlig fysisk egenskap (ekstrem fedme, høyde, osv.) var i risikosonen for å havne i et freakshow.
Handlingen til AHS: Freak Show minner om filmen Freaks fra 1932. Den tar oss tilbake til et Freak Show i Jupiter, Florida som er rik på mord, hevn og menneskehandel (blant annet). Eieren av sirkuset, Elsa Mars, lover å redde mennesker og gi dem et mer verdig liv ved å opptre i sirkuset sitt. Sannheten er imidlertid mer kompleks. Elsa, som har mistet bena sine, er også en freak. Hun gjemmer usikkerheten sin i all hemmelighet. Det eneste hun ønsker er å virkelig være en stjerne, og hun er villig til å gjøre hva som helst for å nå målet sitt.
Kompleksiteten og dybden til karakterene er fascinerende, og hver og en fortjener sin egen analyse. De har ting de frykter, usikkerheter og drømmer akkurat som enhver annen person. Ved mer enn en anledning tar de tilbake sin rett til et verdig liv og sin rett til å bli behandlet som det de er: mennesker. Virkelige karakterer inspirerte mange av figurene i showet. Mange av dem opplevde direkte hva det betydde å være en “freak”.
Historien om “freaks”
American Horror Story er ofte inspirert av virkeligheten. Likhetene mellom den fjerde sesongen og filmen Freaks er ikke tilfeldig. Sesongen er åpenbart inspirert av filmen.
AHS: Freak Show drar inspirasjon fra sanne historier, som Edward Mordrake, en mann som hadde et “ondt” ansikt i bakhodet. Skuespillerne selv var også med på å skape en realistisk handling fordi mange av dem var “freaks” i virkeligheten. Ordet “freak” refererer ikke til personer med spesifikke fysiske egenskaper. I stedet er det alt som er utenom det vanlige.
Musikk spilte også en viktig rolle i denne serien. Av alle sangene som ble skapt i Freak Show, så skiller hyllesten til David Bowie seg ut. Bowie var en “freak” fra topp til tå, en særegen karakter både fysisk og musikalsk. Bowie myker opp sesongens blodige drap. Hans estetikk og essens overtar Elsa som på en eller annen måte vet at hun er en freak. Sangen “Life on Mars?” er en sterk samfunnskritikk, men er også på kant med surrealisme. Det er en ode til “freaks”, til alle de som er annerledes.
“Heroes” er en annen sang fra et viktig øyeblikk i serien. Den viser at alle fortjener å være en helt, om så bare for en dag. Serien bruker også sangen til Nirvana “Come As You Are” for å invitere oss alle til å være som vi er og akseptere oss selv. Nirvana er et annet band som gjorde noe på en ny måte og trosset musikalske og sosiale normer.
Alle får sin tid til å skinne i Freak Show
Denne sesongen av AHS handler om inkludering, aksept og omfavning av forskjeller. Ryan Murphy, skaperen av serien, så etter hollywoodskuespillere som ikke lenger er “ønsket” på grunn av deres alder eller fysiske utseende. Han satt Jessica Lange og Kathy Bates i komplekse roller.
Murphy ansatte dem igjen i Feud: Bette and Joan sammen med skuespillerinner som Susan Sarandon. Han viste nok en gang at alder ikke trenger å være en barriere i showbransjen og at talent handler om mer enn skjønnhet. Han ansatte også en skuespiller med Downs syndrom, Jamie Brewer, som også har hatt hovedrollen i andre sesonger av serien.
Karakterene i AHS: Freak Show
Serien ga også en transseksuell skuespillerinne en rolle, Erika Ervin. Det flotte med AHS er at den ikke begrenser skuespillerne sine på konvensjonelle måter. Erika Ervin ble ikke ansatt som en transseksuell person, men som en veldig høy kvinne. Med i serien var også Jyoti Amge, verdens korteste kvinne, Mat Fraser, en skuespiller født med en sjelden sykdom som heter fokomeli, Chrissy Metz, en overvektig skuespillerinne, Rose Siggins, en kvinne uten ben og Ben Woolf, den avdøde skuespilleren med hypofysær veksthemning.
Det er viktig å merke seg at de fleste freaks ikke er onde i Freak Show. Hver og en er forskjellig, og hver og en har sine egne bekymringer. Den mest skremmende karakteren i serien er faktisk den mest “normale”. Hans navn er Dandy Mott, og han er en rik ung mann som begynner å drepe mennesker fordi han synes at livet er kjedelig.
AHS: Freak Show ønsket å vise at alle fortjener et øyeblikk i rampelyset, at alder ikke har noe å si for talent og at vi alle er unike. Til tross for den makabre handlingen og den mørke og fordreide historien, så bringer Freak Show litt lys til livene våre. Akkurat som David Bowie sa, så kan vi alle være helter for en dag.
