Å undervise og lære hvordan å tenke
Tradisjonell utdanning er basert på en systematisk og mekanisk læringsprosess der hovedmålet er å memorere. Foreløpig taler mange studier for forskjellige måter å undervise og lære på. Et av hovedmålene med denne pedagogiske revolusjonen er å lære hvordan å tenke, og det er trygt å si at vi alle er vitne til det litt etter litt. Hovedmålet her er å gi elevene verktøy for å søke informasjon selv og assimilere den på en kritisk måte.
Det er viktig å endre prosessene og forberede elevene slik at de kan gjøre gode analyser, løse problemer effektivt og ta gode beslutninger i fremtiden. Av denne grunn er det viktig å huske at alle våre handlinger er basert på tankene våre når det gjelder undervisning og å lære å tenke. Dette vil hjelpe individene, fra en veldig ung alder, til å bli gode tenkere og ikke bare vie seg til å memorere.
Betydningen av å undervise og lære hvordan å tenke
På de fleste skoler lærer ingen pedagogiske modeller elevene hvordan de skal tenke. Tradisjonelle skoler fortsetter å bruke konvensjonelle verktøy, metoder og kortsiktige teknikker. Lærere bruker nesten all sin tid på å lære elevene å løse ligninger og memorere tekster som de sannsynligvis ikke vil huske i løpet av noen få dager.
Imidlertid satser mange andre utdanningsfagfolk på metoder basert på forståelse, verdien av spørsmål i stedet for svar, og skaper nye måter for å løse problemer ved hjelp av å tenke. For å oppnå dette er det også nødvendig å fornye prosedyrer og verktøy.
Hva består tenkebasert læring (TBL) av?
Per nå har mange utdanningsinstitusjoner tatt et skritt fremover. På en måte har de erkjent at tradisjonell metodikk fokuserer på repetisjon med veldig liten egen betydning. I utgangspunktet er denne undervisningsmodellen ineffektiv fordi kritisk og reflekterende tenkning ikke blir praktisert.
Tenkebasert læring (TBL) gir mer bevisst og grundig læring. Faktisk er det i stand til å endre måten læreren håndterer ny informasjon på. Robert Swartz, en av de mest innflytelsesrike personlighetene innen utdanningsfeltet og skaperen av denne metoden, definerer den som en metodikk som lærer hvordan man tenker kreativt og kritisk.
Videre forklarer Robert Swartz at denne metoden oppstod da han deltok på en historietime i Boston. Læreren tilbød elevene sine to forskjellige historier å tenke over og ba dem tenke på hvilken de skulle tro. I det øyeblikket skjønte Swartz at barna lærte å bestemme om det de leste var noe de skulle godta som sannferdig og pålitelig. Avslutningsvis fant han at man kunne bruke dette perspektivet på alt.
Denne aktive metoden går utover innholdet. For det første sørger det for at elevene lærer å tenke og ha muligheten til å løse problemer i den virkelige verden. For det andre oppfordrer det elevene til å tenke utenfor boksen og gjøre sine egne undersøkelser om forskjellige emner. På denne måten avhenger læringsprosessen ikke av memorering, men av internalisering av innhold.
Samarbeidstenking i klasserommet
For å lære å tenke, må læreren fungere som en tilrettelegger. De må veilede elevene til å løse problemer, saker og prosjekter. Med dette oppfordrer de dem til å forbli aktive i løpet av leksjonen.
Å undervise og lære hvordan å tenke krever gruppearbeid. Tross alt fungerer all tenking best når det er samarbeid. Å dele tankene og ideene dine med de rundt deg oppmuntrer til samarbeid som igjen hjelper til med å reflektere og dele all slags læring.
Å undervise og lære hvordan å tenke: Viktigheten av å stille spørsmål
Dialog er en viktig ressurs for å få kunnskap. Allerede på 500-tallet f.Kr. innså Sokrates dets nytte og designet en hel metode: maieutikk. Den sokratiske metoden vurderer spørsmål som en måte å utvikle tenkning på. Når det er sagt, fungerer spørsmålene i klasserommet som en stimulans for elevene til å prøve å svare på og/eller stille nye spørsmål.
Videre er spørsmål nyttige for å øke elevenes evne til å strukturere ideene sine, syntetisere svarene sine og forsvare dem gjennom resonnement. Derfor er det en økning i deres autonomi. Plutselig føler de seg trygge nok til å utforske ukjente felt. Slik sett vet en god lærer hvilke spørsmål som er mest passende for hver situasjon.
Seks tenkehatter
Edward De Bono opprettet seks tenkehatter-teknikken for å lette problemanalyse eller løsning fra forskjellige synsvinkler. Det tjener til å stimulere lateral og kreativ tenkning og oppmuntre til parallell tenking, og er et alternativ til tradisjonell resonnement.
De seks tenkehattene representerer seks måter å tenke på. Hver og en av dem har en forskjellig farge, som representerer tankens retning som man kan bruke når man står overfor et problem. I denne teknikken forestiller hver deltaker seg å ta på og ta av seg en hatt for å påpeke typen tenkning de bruker.
