7 egenskaper ved følelsesmessig modenhet

Følelser er mer komplekse enn emosjoner. Det ene er innflettet i det andre, men det har også en rasjonell komponent som eksisterer over en lengre tid og har dypere røtter. Følelsesmessig modenhet kan derfor defineres som en følelsesmessig indikasjon som er et produkt av erfaring og emosjonell intelligens.

Emosjonell modenhet har ingen ende, men når et visst nivå er nådd, blir det et relativt stabilt personlighetstrekk. Dette skyldes at det er et resultat av personlig erfaring, og derfor er det ikke avhengig av endringer i situasjoner.

Som med andre psykologiske realiteter er emosjonell modenhet ikke egentlig et konsept, eller en diskurs, men det seneste resultatet av en praksis som manifesterer seg i selve praksisen. Derfor er det vist på forskjellige måter, i holdninger og atferd. Noen av dem er følgende:

1. Selverkjennelse, en følelsesmessig modenhet

Selv-kunnskap er evnen til å identifisere objektivt, våre definerende egenskaper. Det betyr også at vi har utviklet evnen til å observere vårt eget selv. Det er evnen til å gjennomgå våre handlinger og dra konklusjoner av dem.

Selv-kunnskap tillater oss også å forutsi våre handlinger i ulike situasjoner; våre tilbøyeligheter og aversjoner. Det er evnen til å være ansvarlig for våre handlinger og evnen til å kjenne våre motivasjoner.

2. Søk etter stabilitet

Et karakteristisk trekk ved emosjonell stabilitet er søket etter stabilitet. Dette bør ikke forveksles med behovet for å opprette og forbli i komfortsoner, og heller ikke med ønsket om å bli stående stille og å holde seg fra å bevege seg fremover.

Søket etter stabilitet har noe å gjøre med behovet for å gi kontinuitet til våre handlinger og å knytte dem sammen. Det motsetter seg spredning. Man kan bli en backpacker og bli stabil i den slags liv. Den virkelige ustabiliteten er å gjenta sykluser hvor man starter med noe og ikke ender det, men overser det med en ny begynnelse.

3. Realisme

Det forutsetter evnen til å tilpasse seg fakta; å ta dem som de er, og se den minst mulige subjektiviteten i det. Det vil si, se verden som den er, ikke som vi ønsker å ha den eller frykter at den er.

Realisme fører til følelsesmessig modenhet, og dette styrker i sin tur realisme og justering. De er to forskjellige aspekter som støtter hverandre. Å være realistisk betyr ikke å slutte å drømme eller ha illusjoner. Det handler om å vite forskjellen mellom hva som er innenfor og utenfor oss.

4. Oppmerksomhet på mange personlige fasetter

Evnen til å utforske de ulike dimensjonene som utgjør vårt liv, er et annet aspekt av følelsesmessig modenhet. Kropp, ånd, skapelse, tanke, oppfyllelse, lidelse, osv., utgjør vårt vesen.

Mange ganger fokuserer vi bare på våre arbeidserfaringer, følelsesmessige aspekter eller familieaspekter. Det kan også være mulig at vi bare gir rom for lidelse eller lykke for å unngå alt annet. Et fullstendig liv omfavner de forskjellige dimensjonene av vårt vesen.

5. Forstå oppturer og nedturer i livet

Når følelsesmessig modenhet er nådd, forstår man at oppturer og nedturer i livet er et naturlig faktum av livet. Der vil være fiaskoer og suksesser, uansett stabilitet, i enhver situasjon som gir tristhet og lykke.

Det som læres er fremfor alt at en dårlig opplevelse betyr ikke at alt kommer til å bli dårlig, heller ikke at en god opplevelse betyr at alt alltid vil være bra. Alt er en del av livet, og det er verdt å leve det, uten noen flukt eller unngåelser.

6. Konsistens mellom følelse, vilje og engasjement

Selv-kunnskap og realisme kan føre til en del av emosjonell modenhet: sammenheng. Med andre ord kan du gjøre hva du vil, så lenge du er ansvarlig for det.

Derfor er det en grunnleggende sammenheng mellom formålene spesielt for forpliktelser, viljen til å realisere dem og ønsket om at de kan oppfylles. På grunn av dette er det ikke noen grunn til å forlate det livet som en lever, og heller ikke glemme sin fortid. Helt enkelt, du lever som du vil leve, og tar kostnaden for dette.

7. Selv-regulering

Selv-regulering er evnen til å justere reaksjoner og handlinger, tilpasse dem til kontekst og mål. Det vil si at intensiteten av følelser eller reaksjoner ikke blir et hinder for en selv.

Selv-regulering er ikke undertrykkelse. Det handler ikke om å “mestre” eller ignorere. Ideen er å uttrykke følelsen, slik at den forstås og fremmer forståelse, ikke konflikt.

Menneskene kan nå full modenhet i disse aspektene. I møte med disse dimensjonene som styrer oss, kan vi jobbe for å komme nærmere til å nå balansen. Hvis vi holder oss til det, blir livet vårt mer komplett.