7 avslørende sitater fra Fernando Pessoa
Fernando Pessoa er en av de største diktere gjennom tidene. Han ble født i Portugal og levde i slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. For noen er han en av de mest gåtefulle figurene i litteraturen. For andre er han en tryllekunstner som dykket ned i den menneskelige sjelens dyp og etterlot noen vers fulle av intelligens og visdom som en arv.
En av de mest mystiske aspektene ved Pessoa var hans obsessive bruk av heteronymer. Disse heteronymene var imaginære karakterer som utgikk som forfattere av hans arbeid. Noen av de mest kjente var Alberto Caeiro, Alvaro de Campos, Bernardo Soares og Ricardo Reis. Han selv publiserte kritikk av disse hypotetiske forfatterne, som ikke var noen andre enn ham selv.
“Jeg tror at når man uttrykker noe, bevarer man dets dyd og jager dets mørke bort. Markene er grønnere når man snakker om dem enn når de bare er sitt eget grønne selv. Når man beskriver blomster med ord som har tilhold i fantasien, får de farger som er mer bestandige enn det cellenes liv er i stand til å gi dem.”
– Fernando Pessoa –
Det mest interessante er at disse heteronymene ikke bare var pseudonymer. Hver enkelt hadde sin egen personlighet, karakter og stil. De som har studert hans arbeid, stiller noen ganger seg selv spørsmål om Fernando Pessoa faktisk var hans sanne identitet. Uansett har han gitt oss noen ekstraordinært arbeider. Vi kommer nå til å fremheve syv av hans mest minneverdige sitater, og vi inviterer deg til å reflektere over dem.
Det ubevisste – et gjentakende tema hos Fernando Pessoa
Arbeidet til Fernando Pessoa er veldig filosofisk i innholdet. Hans refleksjoner er skarpe innblikk i logikken i vår eksistens. I det følgende sitatet viser han paradokset av å både tenke og ikke tenke: “Bevisstheten om livets ubevissthet er forstandens eldste bør.”
Dette sitatet er slående, fordi det ligger en interessant motsetning i det. Det er gjennom intelligens og bevissthet at vi oppdager det ubevisste. Sistnevnte er utilgjengelig, siden det er ubevisst, og som sådan har det ikke full tilgang til rasjonalitet. Og således, på denne måten får vi bare vite hva vi tidligere har oversett.
Om hvordan vi skal observere verden rundt oss
Et blikk definerer identitet. Samtidig definerer identiteten blikket. Så begge realiteter er alltid sammen. Det er det som gjenspeiles i en av Fernando Pessoas mest fantastiske setninger, “Min størrelse er avhengig av hva jeg ser på, ikke av mine egne fysiske dimensjoner.”
Dette betyr at jo bredere perspektivet er, desto større er personen som ser. Og det motsatte er også sant – han som har et lite perspektiv, er blitt invadert av lavhet. Høyde, i figurativ forstand, definerer vår måte å se virkeligheten på.
Kjenn deg selv og tenk
Pessoa kjempet alltid mot sine tanker. Å gjøre dette kan frigjøre oss, men det kan også fange. Det gir oss glede av forståelse, men samtidig tar det bort friskheten i livet. Dikteren gjenkjenner dette faktum i følgende sitat. “Å være uvitende om seg selv er å leve. Å kjenne seg selv dårlig er å tenke.”
Det han prøver å fortelle oss er at de mest ekte tingene i livet bare rett og slett blir levd. Dette er sann overflod. På den annen side, å bare tenke hele tiden, er en begrenset øvelse, som bare fører til delvise resultater og frarøver oss vår sjans til å oppleve vår eksistens fullt ut. Livet er sterkere enn tanke.
Hva er kjærlighet uansett?
Pessoa definerer kjærlighet som å bygge opp tanker med vår fantasi. Vi kan se dette i følgende sitat, “Vi kan aldri elske et annet menneske. Vi elsker de forestillingene vi skaper oss om en annen, og elsker følgelig bare oss selv.”
Til slutt mener han at kjærlighet er en egoistisk projeksjon. Vi ser i den andre personen hva vi vil eller trenger å se. Vi ser aldri hvordan de virkelig er, og blir aldri kjent med dem. Vi bare konseptualiserer og blir forelsket i den konseptualiseringen.
Et unntak for hvilket det ikke er noen standard
For Pessoa er hvert individ en uendelig realitet. Han sier at vi ikke kan bygge opp generaliseringer som er gyldige for hver enkelt person. Derfor skrev han følgende: “Det er ingen regler. Alle menn er unntak fra en regel som ikke eksisterer.”
Benektelsen av en felles standard for mennesker betyr en opphøyelse av individuelle særegenheter. Selv om vi kanskje ser ut til å dele vanlige trekk og egenskaper, er hver person en annerledes og unik verden. I denne forstand er det ikke mulig å lage en regel som kan brukes til alle.
Fremgang og dets mysterier
For denne berømte portugisiske dikteren er suksess noe som må bygges. “Fremgang er å ha fremgang, ikke å ha mulighet for fremgang. Et hvilket som helst stykke mark av en viss størrelse har muligheten i seg til å romme et palass, men hvor er palasset hvis man ikke bygger det der?”
Med dette fantastiske uttrykket, viser Fernando Pessoa ideen om at talent er ditt potensial. Det er ikke så mye de dyder eller evner du må utføre som definerer talentet ditt, men det er det du gjør som bestemmer dine evner og hva som virkelig teller.
Døden, et evig tem
Da han snakket om døden, sa han: “Når jeg ser et dødt menneske, tenker jeg på døden som en avskjed. Liket ligner et etterlatt klesplagg. Vedkommende dro sin vei, og trengte visst ikke å ta med seg sin eneste frakk”. Denne vakre setningen snakker om kroppen som bare en fasade av hvem vi egentlig er. I døden forlot noens tilstedeværelse oss. Den døde kroppen representerer ikke denne personen lenger. Den som dør er rett og slett ikke lenger der.
Fernando Pessoa er en av de dikterne man aldri kan glemme etter å ha lest hans arbeider. Hans poesi blander en eksepsjonell følsomhet, med en beundringsverdig klarsynthet. I hans vers og i de linjene han skrev, er det fantastiske åpenbaringer som virkelig kan få oss til å tvile på det vi tror på.
