Traumerelatert skyldfølelse, et paradoksalt fenomen
Traumerelatert skyldfølelse er en slags anger som skjer etter at noen har blitt utsatt for overgrep, en farlig eller voldelig situasjon. Det kan også oppstå etter spesielt smertefulle hendelser, for eksempel tapet av en nær og kjær ved død eller en skilsmisse.
Paradokset med traumatisk skyldfølelse er at offeret er den som føler seg skyldig. Men hvorfor skal et offer føle seg skyldig? Det er gjerningsmannen som skal føle anger.
“Den verste skyldfølelsen er å akseptere en ufortjent skyldfølelse.”
– Ayn Rand –
Faktisk er det ofte slik at gjerningsmennene ikke føler skyld, i hvert fall ikke bevisst. De har en tendens til å rettferdiggjøre handlingene sine ved å si ting som “De fortjente det” eller “De fikk meg til å gjøre det”. På den annen side er det offeret som opplever traumatisk skyldfølelse, som ofte ender opp med å bestemme mye av deres fremtidige liv.
Traumer, et komplekst fenomen
Traumer stammer fra en opplevelse som fysisk eller psykisk truer en person. Dette kan være en farlig situasjon der offeret føler seg hjelpeløst. For eksempel et overfall eller en ulykke, blant andre eksempler.
I denne typen situasjoner opplever individet forvirring, redsel og en følelse av totalt kaos. De kan føle seg helt overveldet eller at ingenting gir mening. Videre produserer en traumatisk situasjon vanligvis fragmenterte minner.
Offeret føler det er umulig å snakke om hva som har skjedd med dem. Faktisk tenker de at ingen noen gang vil kunne forstå omfanget av det som har skjedd med dem og hva de føler om det. Følgelig har de en tendens til å føle seg fullstendig adskilt fra resten av verden.
Traumet de føler gjør at offeret har mistillit til både seg selv og andre. Faktisk har den traumatiske hendelsen på en eller annen måte skadet fornuften deres, som de trodde var sterk og resiliens. Dette er fordi mennesker har en tendens til å tro at de har kontroll over virkeligheten og traumer svekker denne troen. Derfor kan det ved disse anledninger sies at selvet er blitt krenket.
Traumerelatert skyldfølelse
Alle traumer etterlater et uutslettelig preg både i det bevisste og det ubevisste. Etter en traumatisk hendelse har offeret en tendens til å trekke seg følelsesmessig tilbake. Faktisk “gjemmer de seg” inne i seg selv. Dette betyr at de i mindre eller større grad blir fullstendig isolert.
De har også et behov for å gjenskape hendelsen, for å prøve å forstå den. Innenfor denne formen for tankekverning er det to distinkte følelser. Dette er skam og traumerelatert skyldfølelse.
Traumerelatert skyldfølelse tar generelt form i form av tanker og formodninger. Offeret bekymrer seg over hva de burde eller ikke burde ha gjort for å stoppe den smertefulle hendelsen fra å skje i utgangspunktet. Uten engang å innse det, begynner de å tillegge seg den typen tankesett som “Jeg burde ha forsvart meg bedre” eller “Dette skjedde med meg bare fordi jeg er svak”.
Et av de mest problematiske elementene er at offeret begynner å betrakte verden som et truende sted. De vet ikke lenger hva de kan forvente. Videre føler de seg ekstremt sårbare fordi de har gått gjennom en opplevelse de ikke klarte å kontrollere. Dette kan føre til at de enten blir hemmet eller på den annen side ganske uforsiktige.
Mønsteret til traumerelatert skyldfølelse
Mange av disse prosessene knyttet til traumerelatert skyldfølelse skjer ubevisst. Offeret opplever ofte fragmenterte minner om det som skjedde. Dette får dem til å tenke på tenkt ansvar. For eksempel, “Jeg må ha innsett hva som kom til å skje” eller “Jeg burde ha funnet ut mer om området før jeg gikk nedover den gaten”.
Så, uten engang å merke det, finner ofre seg i å ville rettferdiggjøre de fullstendig irrasjonelle og forkastelige volds- eller overgrepshandlingene. Likevel ønsker de også å gjenvinne sin forestilte kontroll over verden. Imidlertid vil de aldri klare å revisualisere seg selv som subjekter og ikke bare objekter for andre eller verden, hvis de bare fortsetter å klandre seg selv.
Ubehandlet traume kan forårsake effekter som varer livet ut. Disse effektene kan manifestere seg i form av følelser av angst, isolering og objektivering. Følgelig ender offeret enten opp med å føle at de trenger å “slippe seg selv” eller på den annen side er redd for å gjøre noe som innebærer at de har noen form for kontroll over sin egen skjebne.
Traumer og traumerelatert skyldfølelse må behandles med terapi. Offeret må ikke tie. De må omtolke det som skjedde med dem på en mer realistisk og fleksibel måte, slik at de kan forsone seg med smerten. Til slutt må de forsone seg med seg selv. Etter å ha møtt slike grusomheter, burde de betrakte det som en virkelig prestasjon at de på en eller annen måte har klart å komme seg gjennom alt.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Gaborit, M. (2010). Desatres y trauma psicologico. Pensamiento psicológico, 2(7).
