Trainspotting og effekten av avhengighet

Skrevet og verifisert av filmkritiker Leah Padalino.

Siste oppdatering: 31 oktober, 2022

Trainspotting er en skotsk film fra 1996 regissert av Danny Boyle; en landemerkefilm i europeisk kinematografi som hadde en nyere oppfølger, T2: Trainspotting. Sannheten er at det er vanskelig å glemme slike ikoniske karakterer, deres merkelige refleksjoner over livet og den skummel verden de beveget seg inn i. Trainspotting er ikke en film for alle, og det forsøker den heller ikke å være. Den er ikke akkurat et drama, men den er heller ikke en komedie …

Trainspotting er noe helt annet. Den er portrettet av et samfunn som ble avhengig av rusmidler, spesielt heroin. Og det er hit den tar oss, med hjelp av noen sanne tjuende århundre-filosofer som valgte å leve på randen av samfunnet, og hvis eneste tanke var å bli høye. Alt dette kan høres litt ubehagelig ut, men når vi ser filmen, oppdager vi et helt nytt, fascinerende univers. Vi vil oppdage synspunkter som sjelden har blitt behandlet på en så dyp måte i filmens verden.

Et kunstverk fra det 20. århundre

Trainspotting er aggressiv, direkte og sarkastisk. Karakterene er veldig godt skrevet og scenene er veldig varierte. Vi har gatene i Edinburgh, det verste badet i Skottland, en overdose med den legendariske Lou Reed-sangen Perfect Day i bakgrunnen, en forstyrrende scene med en baby, og mange flere.

Den er utvilsomt en uforglemmelig film som omhandler emnet på en så åpen måte, selv om den riktignok bruker metaforer mye av tiden. Den blir også levendegjort av en av de beste lydsporene i sin tid, og er et sant kunstverk av det tjuende århundre.

Filosofien i Trainspotting

Filmen fokuserer hovedsakelig på 4 karakterer, hver med svært forskjellige motivasjoner og perspektiver på livet:

• Renton: er hovedpersonen, en ung heroinavhengig som en dag bestemmer seg for slutte med rusmidler.
• Spud: Rentons venn, er trolig den mest “hekta” karakteren i filmen, og mer berørt enn noen andre av sin vane. Han er karakterisert som den typiske dumme “junkien”. Men samtidig er Spud ikke i det hele tatt slem, og er den eneste som virkelig kan kalles en venn.
• Sick Boy: er en annen av Rentons venner, selv om hans lojalitet er svært tvilsom. Når han lærer at Renton tenker på å slutte med narkotika, bestemmer han seg for å gjøre det samme bare for å irritere ham. Han er en filmfanatiker og har ingen moral i seg i det hele tatt.
• Begbie: er den eldste i gruppen, men er også den mest urolige. Han er ikke en narkoman, men er en veldig voldelig karakter. Han lever med resten fordi han er på rømmen fra politiet. De andre ser ut til å være redde for ham, og han fungerer som en slags leder.

Den type liv vi blir vist er en for for slaveri. Et liv der vi jobber for å betale regningene, ha en stor TV, få en partner, noen venner og en jobb. Alt ser ut til å være basert på valg, men de er bare virkelig betingede valg for å passe inn i de etablerte, aksepterte sosiale mønstrene. Hva skjer da med de som ikke vil velge disse tingene? De velger å leve helt utenfor systemet.

Konsekvensene av avhengighet

For Renton er det ikke lett å velge et liv og følge den sosiale modellen; faktisk er det kjedelig og tomt. På grunn av dette bestemmer han seg for å være narkoman, og på den måten vil hans eneste bekymring i livet være å få nok penger til å kjøpe dop. Trainspotting bringer oss nærmere en annen livsfilosofi. Dem bringer oss nær en misbrukers synspunkt. Renton selv forklarer at hans valg er veldig enkelt. Det er utelukkende for glede, og ingenting annet. Han vet selvsagt at konsekvensene av hans avhengighet bare vil være dårlige, og vet risikoen han tar ved å gå inn i den verden. Han vet alt dette, og bestemmer seg fortsatt for å gå inn.

Alt dette er en slags moderne hedonisme, et liv utenfor alt som er akseptert. Et liv der lykke og livets hensikt er oppsummert i ett ord: glede. Og søken etter den absolutte glede er å ta narkotika.

Et annet perspektiv på livet

Til tross for denne forfølgelsen av ren fornøyelse, forklarer Renton at alle avhengige, eller nesten alle, på et tidspunkt har bestemt seg for å komme seg bort fra narkotika, gå tilbake til den virkelige verden og starte et “normalt” liv igjen. Det er en baderomsscene i filmen som er avgjørende for å forstå denne beslutningen. Det er et slags portrett av Rentons liv. Det er en ekstremt ubehagelig scene, men veldig kompleks samtidig. Badet er faktisk en refleksjon av livet hans, og hans forhold til heroin.

Trainspotting gir oss et annet perspektiv på livet, og forklarer bakgrunnen for dette valget. For disse karakterene er den virkelige verden synonymt med slaveri og ulykkelighet. Det de gjør er derfor å bestemme seg for å unnslippe fra den virkeligheten og fordype seg i en ny mental tilstand. Inn i en annen livsstil som kommer til som en direkte reaksjon på det systemet.

Trainspotting og avhengighet

Trainspotting introduserer oss til virkeligheten av stoffmisbrukernes liv, og til en “underverden” som vi aldri har sett før, men en som virkelig eksisterer. Trainspotting er ikke en ode til narkotika, men snarere portrettet av en generasjon og de konsekvensene som stoffmisbruk hadde på den. Heroin var en slags epidemi på slutten av det tjuende århundre, det fikk mange unge til å bli hekta og tok utallige liv, ikke bare direkte, men også fordi det førte til spredning av sykdommer som HIV. Alt dette, sammen med karakterens filosofiske refleksjoner, reflekteres i Trainspotting.

Trainspotting er Rentons reise. Reisen til en misbruker. Fra ecstasy og den første euforien, gjennom til elendighet og deretter et dykk ned i dybden av fortvilelse. I midten av historien sin kommer Renton i kontakt med Diane, en ung tenåring som Renton begynner å ha forhold til. Denne jenta, til tross for at hun er så ung, vil være en slags samvittighet for Renton. Hun vil være den som bringer litt realitet til hans liv. Hun vil få ham til å se at verden er i endring, at musikken han lytter til ikke lenger er på moten, og at det finnes andre muligheter utenfor narkotika.

Den forandrede verden av narkotika

Vår verden utvikler seg med en rasende fart. Alt rundt oss endrer seg. Men i verdenen som Renton og hans venner lever i, ser det ut til at tiden har stått stille. De lever uvitende om alt rundt seg, og de tingene som skjer. Alle disse endringene skjer også i verden av narkotika. På slutten av det tjuende århundre var det viktigste stoffet heroin, mens nå for tiden har andre stoffer som kokain har fått fotfeste. Diane advarte allerede Renton om dette, og vi ser dette veldig godt reflektert i oppfølgeren, T2: Trainspotting.

Trainspotting bringer oss også nærmere vanskelighetene med avrusning. Renton har omhyggelig forberedt alt for å takle abstinenssymptomene så godt han kan. Han stenger seg inne med et arsenal av “anti-abstinens”-produkter, blant annet valium. Renton forteller oss at han har oppnådd dette takket være sin mor som er “på sin egen sosialt akseptable måte”, en narkoman. På denne måten sender han kommentar til de som blir hekta på visse medisiner.

Trainspotting dykker ned i perspektivet av de som er hekta på rusmidler på en veldig dristig måte, og omfatter absolutt alt. Rett fra den første kontakten, gjennom til ren avhengighet og avrusning, og deretter tilbakefall og en nesten poetisk overdose. Med et veldig ubehagelig tema klarer Danny Boyle å lage en fascinerende film som gjør at vi kan forstå en realitet som sannsynligvis er helt fremmed for de fleste av oss.