Tiltaket postvensjon: Når du mister noen til selvmord
Selvmordsatferd er et komplekst fenomen som påvirkes av psykologiske, biologiske, sosiale, kulturelle og miljømessige faktorer. Det kan påvirke mennesker i alle aldre, kjønn, kulturer eller sosiale grupper. Den flerkausale naturen til selvmord betyr at det er nødvendig med en systemisk og tverrgående tilnærming for å forhindre det. Når forebygging mislykkes, så må vi begynne å snakke om tiltaket postvensjon.
Tiltaket postvensjon er utformet for å tilby støtte til familien og de kjære til mennesker som har tatt sitt eget liv. På grunn av stigmatiseringen rundt selvmord er det ikke uvanlig at de som sto nærmest den avdøde har motstridende følelser.
Selvmord er hovedårsaken til unaturlig død i USA, og forårsaker flere dødsfall enn trafikkulykker. I 2018 tok over 48 000 mennesker sitt eget liv. Dette betyr 132 dødsfall om dagen og 5 dødsfall hver time. I Norge begår 500 – 600 personer selvmord hvert år. Det er mer enn én om dage.
WHO rapporterer nærmere en million dødsfall forårsaket av selvmord hvert år , og spår at antallet kan ha økt til en og en halv million i løpet av 2020. De fant også ut at det er høyere sannsynlighet for at menn tar sitt eget liv, mens kvinner gjør dobbelt så mange forsøk.
Forebygging av selvmord
Det er viktig at alle som har selvmordstanker vet at de har noen som de kan henvende seg til for å få hjelp – noen de kan stole på, og som de kan dele problemene med uten frykt for stigmatisering. Det er også viktig at de søker hjelp fra en profesjonell som kan anbefale passende forbyggende tiltak.
Husk: Selvmord er en permanent løsning på et problem eller problemer som nesten alltid er midlertidige. Bare fordi det ikke er en åpenbar løsning akkurat nå, så betyr det ikke at du ikke finner en i morgen.
Det kan være veldig nyttig for personen å identifisere situasjoner som utløser en krise. Med andre ord, de trenger å finne årsaken til selvmordstankene sine for å forstå når det oppstår en krise.
Å komme med en slags “beredskapsplan”, med eller uten hjelp fra en nær venn eller medisinsk fagperson, kan bidra til å redusere sannsynligheten for at personen som prøver å ta selvmord i fremtiden. Denne planen kan inneholde følgende punkter (kun for veiledningsformål):
- Faresignaler.
- Støttenettverk: navnene på pålitelige personer, sammen med deres kontaktinformasjon, slik at de kan ringe dem i en nødssituasjon eller et nært forestående selvmordsforsøk.
- Forankringspunkter: mennesker eller grunner som gjør livet verdt å leve.
- Forebyggende tiltak: oppsøk alternative løsninger og fjern ting som de kan bruke til å skade seg selv.
- En liste over telefonnumre for 24-timers selvmordsforebyggende hjelpetelefoner. Nummeret til Mental Helse er 116 123, og de holder åpent 24 timer i døgnet.
- En påminnelse om å ringe 113, fastlegen eller gå til legevakten på det nærmeste sykehuset hvis de forrige trinnene ikke fungerte, og risikoen for et selvmordsforsøk er nært forestående.
Tiltaket postvensjon: når alt annet mislykkes
Som vi allerede har nevnt, så består tiltaket postvensjon av å tilby sosial, psykologisk og institusjonell støtte til de nære noen som har tatt sitt eget liv. Disse personene bør få støtte for å hjelpe dem med å sørge på en sunn måte mens de tar opp eventuelle risikofaktorer som kan komplisere sorgprosessen.
Alle sørger forskjellig, og sorg etter selvmord er ofte veldig forskjellig fra enhver annen type sorg. Det er ingen reaksjoner som er riktige eller feil – alle følelser er helt vanlige og akseptable (sjokk, fornektelse, skyld, smerte, skam …)
Etter et selvmord er det vanlig at familie og venner spør “hvorfor” (hvorfor gjorde de det, hvorfor hjalp jeg dem ikke ..?) og tenker “hvis bare” (hvis jeg bare hadde forstått det før, hvis de bare hadde søkt om hjelp …)
Når de går videre i sorgen, begynner de å forstå at selv om selvmord kan forebygges i noen tilfeller, så er det andre der ingen form for intervensjoner kan forhindre deres død. De kunne ikke ha endret det som skjedde. Sorgprosessen avsluttes når de kjære forstår at de aldri vil få svarene på alle spørsmålene sine. Noen ganger forstår de at de aldri helt vil forstå årsakene til at personen tok sitt eget liv.
Aksept er den beste måten å håndtere et tap på. Så vanskelig som det enn virker, så må personens beslutning respekteres, og de får ikke lenger skylden for lidelsen de forårsaket. Deres kjære kan endelig begynne å tilgi dem, og tilgi seg selv. Til tross for at de aksepterer og tilgir, så kan skyldfølelsen fremdeles vedvare.
Avsløring av myter rundt selvmord: grunnleggende strategier for tiltaket postvensjon
Temaet om selvmord er innhyllet i myter og er fremdeles et tabuemne. Som et resultat føler familien og vennene til mennesker som har begått selvmord ofte en rekke motstridende følelser. I tillegg til tristhet ser vi ofte følelser som sinne og raseri. Skam er også vanlig og får mange til å skjule den virkelige dødsårsaken for utenforstående, av frykt for å bli dømt.
Det er viktig at tiltaket postvensjon inkluderer psykososial støtte og psykopedagogiske strategier. Dette er strategier som er knyttet til reaksjonene og følelsene mange opplever under sorgprosessen. Det er også måter å motvirke sosial kritikk på. Det er også viktig å fortelle familiemedlemmer og kjære at de har all rett til å tie hvis de ønsker det.
Fremfor alt kan avsløring av visse myter rundt selvmord bidra til å redusere motstridende følelser og frykt for fordommer. Noen vanlige misforståelser inkluderer:
- Å snakke om selvmord fører til og oppmuntrer til selvmord.
- Selvmord kan ikke forebygges fordi personen ønsker å dø.
- Selvmord er en feig/modig handling.
- Mennesker som tar sitt eget liv gjør det for oppmerksomhet.
- De som er seriøse om å ta sitt eget liv snakker ikke om det.
Konklusjon
Mennesker som prøver å begå selvmord eller som ønsker å ta sitt eget liv trenger og fortjener hjelp. Det samme gjør de rundt dem. Det er viktig å ikke glemme de som har mistet sine kjære til selvmord. Hvis sorgprosessen per definisjon er smertefull og vanskelig, er det å sørge over selvmord enda verre. Det ledsages ofte av følelser av skyld og skam som kan være veldig vedvarende og motstandsdyktig mot inngrep.
Hvis et menneske ikke sørger ordentlig, kan det føre til problemer på lang sikt. Uten nødvendige ressurser og støtte kan det til og med føre til depresjon.
Som sådan er det viktig at vi ikke bare fokuserer på selvmordsforebygging, men også på forbedring av postvensjonstiltak. Dessuten må det tas steg for å øke bevisstheten i samfunnet og avslutte stigmatiseringen som er hard mot de som har mistet noen til selvmord.