Teorien om selvmedisinering i rusavhengighet

Rusavhengighet har vært og fortsetter å være et samfunnsproblem. Vi vil se på en mulig årsak til rusavhengighet, gjennom teorien om selvmedisinering.

Siden tidenes morgen har mennesker vært på jakt etter medisinske planter, og har hatt et ønske om å konsumere ulike stoffer for helsemessige årsaker eller rekreasjonsformål. Dette kan være en av grunnene til at så mange mennesker bruker psykoaktive stoffer i dag. Vi skal ta en nærmere titt på dette gjennom teorien om selvmedisinering i rusavhengighet.

Denne vanen er en del av troen og ideene i hver tidsepoke. Og den påvirkes av hva som oppfattes som helse og sykdommer. For eksempel, i begynnelsen av det 20. århundre så folk på rusavhengige som late og avskyelige vesener som ikke hadde nok viljestyrke til å kontrollere impulsene sine.

Edward Khantzian, en psykoanalytiker som behandlet rusavhengige ved Harvard University, begynte å tenke på de bakenforliggende årsakene til hvorfor visse personer bruker rusmidler. Dette ledet han til å utforme teorien om selvmedisinering. Denne teorien hevder at hovedårsaken til rusmisbruk, og avhengighet, er at personen ikke er i stand til å håndtere eller tolerere negative tilstander.

For nå, er rusmisbruk et stort folkehelseproblem på verdensbasis. Det har en stor innvirkning på samfunnet og har også store sosiale, rettslige og politiske implikasjoner. Derfor er det viktig å grundig undersøke årsakene så vel som konsekvensene av misbruk og avhengighet.

Hva består teorien om selvmedisinering av?

Mens Khantzian studerte pasientene sine, oppdaget han at alle hadde prøvd minst tre ulike psykoaktive stoffer før de utviklet avhengigheten de fikk behandling for. På dette tidspunktet satte Khantzian spørsmål ved hvorfor de valgte et spesifikt rusmiddel, til fordel for andre. Gjennom sine observasjoner kom han til en konklusjon. Avhengig av den underliggende psykiatriske lidelsen som hver pasient led av, valgte de det rusmiddelet som lettet de psykopatologiske symptomene deres mest.

For eksempel vendte en sjenert forretningsmann seg til alkohol for å bli mer utadvendt og få flere salg. På samme måte endte tenåringen med sinneproblemer opp med å bruke heroin for å bedre kontrollere impulsene sine. De prøvde mange ulike rusmidler, til de fant det stoffet som var mest effektivt for dem. Men selvfølgelig fører et voldsomt forbruk av et rusmiddel til et annet problem: avhengighet.

La oss se på diagnostiseringen av rusavhengighet. For å fastslå diagnosen ruslidelse ifølge DSM-V, må pasientene presentere to eller flere av de følgende kriteriene over en periode på minst 12 måneder:

• Forbruk av store mengder rusmidler i lengre tid enn forventet.
• Et insisterende ønske om å regulere eller ende forbruket, pluss feilede forsøk på å avslutte forbruket.
• Å investere store mengder tid på å skaffe rusmiddelet, konsumere det eller å restituere seg etter å ha brukt det.
• Et intenst ønske om å bruke eller konsumere rusmiddelet.
• Gjentatt forbruk som kan føre til at de forsømmer sine faglige og arbeidsoppgaver, samt ansvar for egen helse.
• Forbruket kan fortsette, til tross for de gjentatte problemene det kan ha forårsaket eller forverret i deres mellommenneskelige relasjoner.
• Å avstå fra viktige sosiale, arbeids- og rekreasjonsrelaterte aktiviteter på grunn av forbruket.
• Kontinuerlig forbruk til tross for å være klar over at det kan forverre eller skape fysiske eller psykiske problemer.
• Toleranse.
• Abstinenser.

Finnes det bevis som støtter teorien?

Som vi forklarte tidligere, ifølge teorien om selvmedisinering, utvikler pasienter lidelser som følge av deres rusmisbruk. Dette skjer fordi de lider av psykopatologiske forstyrrelser som, direkte eller indirekte, leder dem til å konsumere rusmidler som en måte å behandle seg selv på.

Denne hypotesen er basert på oppdagelsen av opioidreseptorer i sentralnervesystemet:

• Et hvilket som helst stoff kan ha en effekt på sentralnervesystemet som involverer interaksjoner med bestemte hjernestrukturer.
• Selve stoffet (for eksempel heroin eller kokain), som gjentatte ganger virker på nevnte hjernestrukturer, utløser en rekke forandringer som gjør at personen utvikler en avhengighet.

Selv om denne hypotesen først ble foreslått spesifikt for opioider og psykostimulerende rusmidler, gjelder den også for alkohol. Det finnes data både for og imot teorien om selvmedisinering. Forskere har funnet delvis bevis hos pasienter med schizofreni, samt hos pasienter med personlighetsforstyrrelser.

I tillegg til Khantzians teori om selvmedisinering har andre hypoteser også blitt vurdert. Faktisk pågår denne debatten fremdeles til den dag i dag. Det som er helt tydelig og klart, er at hver pasient er forskjellig. Derfor trenger hver pasient en individuell diagnose og behandling. Det faktum at denne teorien støttes av noe vitenskapelig bevis, betyr ikke at alle pasienter som har en ruslidelse, har andre underliggende lidelser. Det er viktig å undersøke andre teorier og hypoteser for å bygge en bedre og mer fullstendig forståelse av temaet.

Dersom du eller noen du kjenner har problemer med rusavhengighet, finnes det kommunale institusjoner du kan kontakte for hjelp og informasjon.