Å tenke for mye på minner betyr å leve mindre

Å leve i våre minner er begrensende. På en eller annen måte er å ikke nyte nuet som å ikke dra nytte av det, gitt at det er øyeblikket for å oppleve ting. Livet handler ikke om å mimre, det handler om å handle i stedet. Det handler ikke om å gå bakover, men fremover. Det handler heller ikke om å sitte fast mellom fortiden og fremtiden som om her og nå ikke eksisterte og å tenke for mye på minner.

Mimring er en naturlig del av livet, og det er ofte uunngåelig. Minner er på en viss måte en måte å holde fast i det vi elsker, hvem vi er, og hva vi ikke kan miste. Det er å holde fast i det som berørte oss dypt.

Minner er villedende fordi de er farget av hendelser fra nåtiden og sinnets feller. Forskjellen mellom falske minner og ekte er det samme som med juveler: de falske er ofte de som ser mest ekte ut, de som skinner mest.

Forfatter, manusforfatter og regissør Ray Loriga uttalte i sin bok “Tokyo Doesn’t Love Us Anymore” noe som forskere lenge har advart oss om: “Hukommelsen er som den dummeste hunden, du kaster en pinne og den gir deg hvilken som helst gammel ting.”

Livet ville være umulig dersom vi husket alt – å tenke for mye på minner

I et intervju spurte noen Albert Einstein hva han gjorde når han hadde en ny idé. Om han for eksempel skrev det ned på papir eller i en spesiell notatbok. Vitenskapsmannen svarte besluttsomt: “Når jeg har en ny idé, glemmer jeg den ikke.” Og det er sant. Når noe gjør oss spente, er det nesten umulig å glemme.

Dermed husker vi det som virkelig er viktig og det som er i stand til å glede oss fordi det aktiverer områdene og forbindelsene til hjernen som arbeider for å beholde det minnet. Problemet er at hjernen intenst beholder hva vi skal glemme. Ingenting fester et minne så sterkt som ønsket om å glemme det, og vi ender opp med å tenke for mye på minner.

Omvendt psykologi advarer oss om at å glemme er nødvendig for å lagre relevante minner. Til slutt er det mulig at våre minner ikke er så dumme og faktisk gir oss noe i stedet for pinnen vi kaster til dem.

Minner er parfymen som varer

Glede er blomsten som blomstrer når vi lever, handler eller gjør. Med den bygger vi våre minner hver dag, som vil være parfymen som varer. De lykkeligste minner er de av de øyeblikkene som endte nøyaktig når de skulle, uten å trekke dem ut.

Derfor husker vi ikke dager, men vi husker øyeblikk. Det er derfor vi bør skape nye erfaringer igjen og igjen. Livets formue ligger i de minner vi fortsetter å lage. Å konstant handle er litt vanskelig å gjøre, enda mer hvis vi sitter fast i vår komfortsone og ender opp med å tenke for mye på minner. Men vi må gjøre det for å leve intenst.

Til tross for å ha en håndfast fysisk kropp og å kunne oppleve omverdenen med alle sanser, er vi vant til å leve i våre sinn. Likevel må vi ta en beslutning. Vi kan bruke livet vårt på å mimre om hva som skjedde i fortiden og hva det fikk oss til å føle. På den andre siden kan vi ta kontroll over våre erfaringer og selvfølgelig over våre følelser. Vi vil bare kunne nyte vår eksistens hvis vi gjør dette.

Nøkkelen til å leve mer enn å mimre er å tenke, forestille seg og forvente mindre. Godta hva vi har og ikke noe mer. Leve i øyeblikket uten å la oss bli distrahert av feller i vårt sinn.

Generelt forbereder vi oss alltid på å leve, men vi lever aldri. Livet skal imidlertid fungere på den andre måten. Lykke er ikke på et annet sted, men i nåtiden, i her og nå. Husk alltid det.