Tarantinos Once Upon a Time in Hollywood

november 26, 2019
Once Upon a Time in Hollywood er den seneste filmen til den kritikerroste regissøren Quentin Tarantino. Traileren fikk folk til å undre over hva de kunne forvente, men igjen har Tarantino klart å overraske sitt publikum med en brilliant omskriving av fortiden.

Tarantino gjorde det igjen. I den ustoppelige, utålmodige verden i lever i, klarte han å samle mennesker sammen på kino og holde dem der, trollbundet i nesten tre timer. Ingen i publikum sjekket mobiltelefonen sin fordi de var fordypet i filmen. Tarantino ga oss enda en perle, en ode til den syvende kunstform, uten forestillinger eller gimmicker. Once Upon a Time in Hollywood er den seneste filmen til en regissør som har tilbrakt tiår med å markere seg i det kollektive minnet.

Når en hvilken som helst type kunstner lager noe som reflekterer det vi virkelig føler, kan man merke det. I disse dager har Tarantino et publikum som venter utålmodig på at filmene hans skal komme ut, og nok penger til å lage akkurat slike filmer han vil lage. 

Han bryr seg ikke om det han gjør er «riktig» eller den typen ting. Han underholder seg selv med sine innflytelser og fetisjer og skriver om historien. Tarantino fortolker noe som allerede har skjedd, men som kunne ha vært.

Tøyer alltid grensene

Once Upon a Time in Hollywood er et bevis på at ikke alt må bli sagt, og at ikke alle kommersielle filmer er de samme. Den viser verden at mennesker fremdeles er villige til å la seg selv bli bergtatt av en historie i noen timer.

Publikum føler at Tarantino lagde denne filmen for seg selv, og ingen andre. Der ligger nøkkelen til hvordan fortellinger utspiller seg. Akkurat som sine forgjengere, kommer ikke prikken over i-en før mot slutten.

Intertekstualitet er nøkkelen i Tarantinos filmer

Quentin Tarantino lærte om filmer ved å se filmer. Han fordypet seg i klassikerne, de som for lengst er glemt, og de utstøtte. Det er hans inspirasjon til egne kreasjoner. Han viser publikum at kunst er overalt.

Fra begynnelsen av var det klart at Tarantino fyller filmene sine med det han selv liker. Fra musikken til de konstante filmreferansene: Å se hvilken som helst av filmene hans er som å få et glimt inn i hodet og livet til mannen selv.

Tarantinos filmer kan lære deg om filmens historie. De gjør deg kanskje nysgjerrig nok til å gjøre din egen research, sjekke ut spagetti-western filmer eller se en haug med gamle kung-fu filmer. På veien vil du oppdage noen sanne perler som filmindustrien vil gjemme bort.

Kunst går mye dypere enn det som er fasjonabelt eller innført. Det går bortenfor politikk. Kunst er en egen kategori og har sine egne verdier. Derfor, hvis en regissør du liker kommer ut med en ny film, burde du kanskje gi den en sjanse.

Once Upon a Time in Hollywood er enda et mesterverk fra Tarantino.

Et stort spørsmålstegn ved Once Upon a Time in Hollywood

Traileren til Once Upon a Time in Hollywood etterlot publikum med flere spørsmål enn svar. Til og med store fans av Tarantino var usikre på hva de kunne forvente.

Skulle filmen snakke om Charles Manson og mordene utført at Manson-kulten? Ville det være en fiksjon? En hyllest til gamle Western-stjerner som flyktet til Europa i søken etter bedre roller? Ja … Og nei. Once Upon a Time in Hollywood er alt dette, og mer.

Filmen er fullstappet med referanser. Og det er umulig å få med seg alle, så det er morsomt å snakke med vennene dine om de dere har lagt merke til. Alles kulturarv er forskjellig, så du er predisponert for å høre noen beskjeder, men ikke andre.

Quentin Tarantino lagde en film om alt han liker, uansett om det gir mening eller ikke. Til syvende og sist har han laget en historie som kunne ha skjedd … Eller ikke.

Hollywoods gullalder

Selv tittelen er en referanse til en av Tarantinos favorittfilmskapere, Sergio Leone. To av Leones filmer har en lignende tittel som Tarantinos seneste film. Leone er kreditert for å skape sjangeren spagetti-western, og hans siste i denne sjangeren ble kalt Once Upon a Time in the West. En annen, Once Upon a Time in America, skulle være Leones store inngang i USA, men den ble ikke godt mottatt.

Det finnes nostalgiske elementer i Tarantinos film helt fra starten av. Han viser hvordan Hollywood, idealisert av skuespillere, ender opp med å bli et fiendtlig miljø som tvinger dem til å samsvare med det de blir gitt ved en viss alder. Det er en bisarr fabel, fantastisk og virkelig på én og samme tid. Once Upon a Time in Hollywood viser den verste siden av filmindustrien.

Alt dette foregår midt i en velkjent og tragisk historie: Mordet på Sharon Tate. I filmen møter vi henne som en livlig ung kvinne, sittende blant publikum mens hun ser på seg selv i en av filmene sine.

Publikum vet selvfølgelig om hennes tragiske skjebne, og sympatiserer med henne. Det er også enkelt å sympatisere med en annen karakter, en skuespiller som kan være Clint Eastwood, som led av konsekvensene av å bli gammel i en industri som satte ham i bås.

Filmen oser av nostalgi og minner om en herlig tidsalder, men den er blandet med hardheten i Tarantinos dagdrømmer. Hans ønske om å komme med siden egen versjon av hva som kunne ha skjedd. Det er masser av koreografert vold, som i alle Tarantino-filmer, og mange ironier. Her er volden vakker, patetisk og underholdende på én og samme tid.

Noen ganger virker det som om du ser på to filmer samtidig. To sannheter og to løgner kommer sammen i en overraskende, lattervekkende og grøssende slutt.

En typisk Tarantino-slutt

ADVARSEL: Resten av artikkelen inneholder spoilere!

Tarantino har gitt oss en historie om Hollywoods fortid, et sted der drømmen kommer i oppfyllelse, men forsvinner like lett. Historiene til ekte mennesker blandet med fiksjon, selv om disse fantasivesenene til Tarantino lett kunne ha eksistert i virkeligheten.

Faktisk spiller Once Upon a Time in Hollywood på det publikum vet om tidsperioden, spesielt når det kommer til historien om Charles Manson. Tarantino introduserer deg til de unge kvinnene i Manson-familien gjennom en velkjent sang; «I Never Say Never to Always».

Men forventet noen å faktisk se Sharon Tates tragiske død i slutten av Tarantinos film? Nei, definitivt ikke. Det ville ikke vært den typen vold han liker. Det er ikke estetisk, underholdende eller koreografert til musikk.

Selv om Sharon Tate ikke er en av de viktigste karakterene i filmen, bruker Tarantino blokkering og komposisjon for å få seerne til å følge henne overalt. For eksempel kler han henne i gult midt i en folksom fest, og kameraet trekker oppmerksomheten din mot den unge kvinnen. Seeren må føle empati med henne, for å bli kjent med henne uten for mye dialog.

Man blir kjent med Sharon gjennom meningene til andre, og måten hun samhandler med sine omgivelser på. Ville Tarantino virkelig presentere denne sympatiske karakteren bare for å kunne vise hennes tragiske og grusomme slutt? Selvfølgelig ikke. I tillegg, hvis du virkelig følger med, viser Tarantino slutten helt i starten av filmen.

Once Upon a Time in Hollywood skriver om historien

Takket være en scene som refererer direkte til hans film Inglorious Bastards, lar Tarantino publikum få vite en liten hemmelighet. Hva gjorde han tross alt i Inglorious Bastards? Han skrev om historien og fikk sin kunstneriske hevn på en av de mest fordervete karakterene i historien. Tarantino drepte Adolf Hitler selv.

Etter denne referansen er det ikke for vanskelig å slå sammen to og to. Nei, du kommer ikke til å se grusom, tragisk og smertefull vold. I stedet for skriver Tarantino om historien med underholdende vold. En dans av blod, flammer og action. 

Denne filmen er full av historier som virker urelaterte, men som kommer sammen i en eklektisk slutt. Tarantino er veldig nøye med detaljene og spiller konstant et puss med seerne. Alt er mulig i filmene hans, og Once Upon a Time in Hollywood er en hyllest til film, en ode til den syvende kunst, og et perfekt eksempel på Tarantinos evne til å fortelle historier, lage satire av virkeligheten, le av alt, og fremfor alt, nyte livet.

Selv om prikken over i-en kommer sent i spill, er den rensende, en forløsning for bevisstheten din, og en ode til det som kunne vært.