Sosiale medier og Facebook, en felle ifølge Bauman

Zygmunt Bauman var en polsk sosiolog som ble berømt og anerkjent takket være sin bok “Liquid modernity”. I boken fordømmer han det faktum at postmodernisme førte til sammenbruddet av “soliditet”. Ingenting er solid eller fast lenger. Alt er midlertidig, forbigående og foranderlig. Og et av hans største angrep går utover fenomenet sosiale medier.

Oppveksten var ikke enkel for Zygmunt Bauman. Han måtte flykte fra sitt eget hjemland, forfulgt av nazister. Til slutt bosatte han seg i Israel og på 70-tallet startet han med å overraske verden med sin avhandling. Han har vunnet flere priser, inkludert den prestisjetunge “Prince of Asturias”-prisen, i 2010.

Bauman gjennomførte en krass analyse av den moderne verden. Hans største og siste nylige tanker dreier seg om internett og sosiale medier. Han så ingen stor dyd i dem. Faktisk definerte han dem som moderne feller som folk faller inn i og er helt fornøyde med det.

Zygmunt Bauman og sosiale medier

Her er et oppsiktsvekkende sitat fra Zygmunt: “Grunnleggeren av Facebook, Mark Zuckerberg, har tjent over 50 millioner amerikanske dollar på selskapet sitt, og drar nytte av vår frykt for ensomhet. Det er det Facebook er.” I virkeligheten refererer han ikke bare til Facebook, men alle sosiale medier.

Sosiologen har lagt vekt på at Zuckerbergs sanne geni lå i hans kunnskap om hvor redde mennesker er for å føle ensomhet. På sosiale medier ser det ikke ut til at ensomhet eksisterer. Det er alltid noen “der”, villige til å lese om våre bekymringer og rose oss for å dele dem med en oppmuntrende “liker”.

Folk virker ganske glade for å være en del av disse helt trivielle samtalene – alt under påskudd om å holde kontakten. Våre dager brukes ikke lenger i selskap med andre mennesker. Vår mest trofaste partner på daglig basis er vår telefon eller datamaskin.

Fraværet av dialog og samhold

Som sosiolog, reflekterte Bauman over nye teknologiske avhengigheter. For han er de ødeleggende, nesten uimotståelige krefter. De har en imponerende kraft av “samhold”. Aldri før i historien har det eksistert noe lignende. Og likevel trodde Bauman at aldri før har så mye kommunikasjon foregått uten noen form for ekte dialog eller vinning.

Bauman sa at på Facebook og lignende plattformer, er det folk gjør et “ekko”. De lytter bare til hva de vil høre, og deler bare det de vil dele. For Zygmunt var sosiale medier som et enormt speilhus, hvor vi møter mennesker, men ikke dialog.

Å få og eliminere kontakter på sosiale medier er altfor lett. I virkeligheten er det ikke så enkelt. I virkeligheten må vi stå for det vi gjør. På internett gjør vi ikke det. Det foregår en utveksling av meldinger men ingen dialog. Det er mange ulike meninger, men ingen reell konstruktiv debatt. Det skaper en illusjon om å være forbundet med andre når vi egentlig ikke er det.

Domene til det “offentlige meg”

Sosiale medier inviterer oss til å publisere oss selv, for å vise hvem vi er. Selvfølgelig velger vi kun de mest presentable delene for å vise frem til andre. Vi danner små lokalsamfunn som vi administrerer på et innfall. Vi er små diktatorer i imperiet som er vår konto. Og det er vi som bestemmer hvilke andre som skal være der, og hvem som ikke skal. Det påvirker oss egentlig ikke å fjerne noen fra vennelista.

Vårt ego kommer først på sosiale medier. Uten at vi nødvendigvis merker det, blir vi avhengige av hvordan vi fremstår gjennom Facebook-siden vår. Vi ønsker å bli identifisert og anerkjent på en spesifikk måte, og vi opplever frustrasjon dersom dette ikke skjer.

Bauman så på sosiale medier som en felle. Han mener at de har en avgjørende innflytelse på det han kaller “flytende kultur”. I det, hersker usikre menneskelige relasjoner. Kjærlighet uten ansikt og uten forpliktelse. Bølger av følelser og ideer som er her i dag og borte i morgen. Det er underholdende, men samtidig styrer det oss. Vi er ikke klar over de politiske og økonomiske kreftene som har oss i sitt grep.

For Zygmunt Bauman var ikke utsiktene veldig oppmuntrende. Til tross for så mye informasjon som flyr rundt, blir vi stadig dårligere informert. Vi vet aldri hva vi skal tro på. Vår kommunikasjon er redusert til monologer i stedet for ekte kommunikasjon. Det er så mye globalisering at individualismen har blitt stadig mer aggressiv. Alt som denne “friheten” har gjort er å gjøre oss mer kompatible med de som ønsker å bestemme hvordan vi skal leve våre liv.