Sorg leges ikke uten aksept

august 13, 2018 i Psykologi 0 delt
Sorg leges ikke uten aksept

En kjær person dør, et brudd i et forhold, eller i mange andre liknende situasjoner så kan vi alle være enige om en ting: vi føler alle sorg. Noen ganger setter vi oss fast i det stadiet. Vi glemmer at sorg leges ikke uten aksept, eller enda mindre, uten smerte.

Sorg, per definisjon krever viljestyrke, hengivelse, tro, ressurser osv. På den annen hånd er dens gang velkjent. Først så benekter vi hva som har skjedd, så blir vi sinte, og så blir tristhet den dominante følelsen. Til slutt aksepterer vi hva som har skjedd. Gjennom alle disse stadiene lider vi, og noen ganger leder lidelsen til et stopp i alt annet.

Vi bruker mye tid på å benekte slutten i et forhold. Det gjør til og med vondt å bare se på din tidligere partners ansikt. Kanskje det er lettere for oss å bli sinte, å skylde på andre, eller verden for det som har skjedd. Av de grunnene blir vi sittende fast. Vi vil ikke tillate oss selv å gråte, å være triste, eller gi slipp på de vonde følelsene inni oss.

Sorg leges ikke uten tårer, stunder med ensomhet, følelser av håpløshet, og et manglende ønske om å komme videre.
Del

Sorg leges ikke uten smerte

Det kan virke selvmotsigende, men sorg leges ikke uten smerte. Vi må synke ned i brønnen av følelser, men i stedet forsøker vi å benekte hva som har skjedd. Vi blir sinte, og senere slipper vi løs all tristheten som har samlet seg opp i oss. I dette nest siste steget, dukker desperasjonen opp og situasjonen blir mer kritisk takket være faren ved å bli forlatt.

Desperasjonen tar bort ønsket om å gjøre noe som helst. Den får deg til å føle at du er et offer av omstendighetene, og synke inn i en depresjon med dine handlinger. Vi tror ikke at vi har styrke nok til å fortsette, til å klatre opp av hullet vi satte oss ned i.

sorg og ensomhet

Alt dette er et resultat av vårt perspektiv, eller i alle fall en stor del av det. Det vil si at vi lager selv en stor del av virkeligheten som vi vil se. Om smerten er så stor i disse stundene at du mener det ikke finnes håp for deg, så vil det bli slik. Vi har gått inn i et mørkt rom og har ikke styrke nok til å komme oss ut.

Denne følelsen kan holde oss fanget i flere uker, eller til og med måneder. Smerten vi mater vil etterhvert svekke sitt grep om oss, og vi vil bli lei av situasjonen. En dag vil vi våkne opp med et ønske om å komme oss ut av hullet av tristhet hvor vi drukner i egne tårer.

Om du føler at du ikke har noe energi, om skuffelse og sorg har et hardt grep om deg, kan verden bli for tung. Tenk på alle de gangene du var lykkelig. Det var flott, ikke sant? Vårt syn på verden endrer seg etter vårt perspektiv.

sorg leges ikke uten aksept

Vi vegrer våre følelser

Selv om vi vet at sorg ikke leges uten smerte og aksept så vil vi nok, neste gang vi havner i dette stadiet føle oss like klumsete som første gang. Det er fordi vi har vanskelig for å føle, og når vi føler har vi en stemme i hodet som sier oss at de følelsene har kommet for å bli. Det er derfor vi har en tendens til å flykte.

Når vi ikke har annet valg enn å konfrontere det vi har erfart bruker vi diverse strategier for å unngå å føle smerte. Så vi går gjennom hvert enkelt steg av sorgen, noen vondere enn andre. Vi unngår det siste stadiet med alt vi har, men det er det som vil befri oss.

Brønnen er ikke egentlig en brønn, men en tunnel! Den må bli gått gjennom. Vi går inn i den, og vi må komme oss ut igjen. Når vi vegrer å føle og å akseptere det som har skjedd vil håpløsheten vår få oss til å se det som en brønn hvor alt er meningsløst.

Av den grunn tror vi at vi aldri finner en måte å føle oss bedre på, å være lykkelig og komme oss videre etter en vi har kjær har dødd, eller slått opp med en kjæreste. Vi tror ikke lenger at det finnes noe eventyr for oss der ute. Vi holder fast ved folkene og tingene vi gjorde med dem så hardt at vi ikke tror vi har en sjanse uten dem. Det er ikke sant. For å forstå det må du omfavne smerten, føle den, og til sist akseptere den og komme deg videre.

“Det var bare en tunnel, mørk og ensom; min.”

 Ernesto Sabato

FRA NETTET