Søren Kierkegaard – Historien bak den eksistensialistiske filosofen og forfatteren
Søren Kierkegaard var en dansk filosof, teolog, forfatter og kulturkritiker. Han ble født i 1813 i Danmark og døde i 1855. Han hadde stor innflytelse på eksistensialismen og protestantisk teologi på 1900-tallet. For det andre var han en dyp forfatter av intellektuell og kunstnerisk virksomhet. Arbeidet hans krysset grensene for filosofi, teologi, psykologi, litteraturkritikk, andaktslitteratur og skjønnlitteratur.
Søren Kierkegaards kraftfulle taler sosialkritiserte og fornyet kristen tro innenfor kristendommen. Samtidig ga han mange originale konseptuelle bidrag. Likeledes er hans bidrag til modernismens utvikling like viktig som hans stilistiske eksperimentering. Dessuten får hans levende representasjon av bibelske skikkelser frem deres moderne relevans.
Det viktigste er at nøkkelbegrepene han fant opp har blitt utforsket av tenkere over hele verden. Siden den gang har hans inngrep i moderne dansk kirkepolitikk og hans inderlige forsøk revitalisert den kristne tro. Visste du at Søren Kierkegaard var en outsider i filosofihistorien? Faktisk anser verden nå denne religiøse forfatteren som den første eksistensialistiske filosofen.
Han skrev kritiske tekster om religion, kristendom, moral, etikk, psykologi og religiøs filosofi. Selvfølgelig viser Kierkegaards nyskapende stykker en forkjærlighet for metaforer, ironi og lignelser. Dessuten omhandler mye av hans filosofiske arbeid spørsmålene om hvordan man lever som et “enkelt individ”.
Den prioriterer konkret menneskelig virkelighet fremfor abstrakt tenkning og fremhever viktigheten av personlige valg og engasjement. Eksistensialisten var fullstendig imot at litteraturkritikere skulle definere idealistiske intellektuelle og filosofer i sin tid.
Viktigst av alt, angrep han de litterære, filosofiske og kirkelige etablissementene på sin tid for å feilrepresentere menneskets høyeste oppgave. Nemlig å bli seg selv i etisk og religiøs forstand som noe så enkelt, tilsynelatende gjennomført. Hjertet av Søren Kierkegaards arbeid ligger i den religiøse eksistens uendelige krav og anstrengende vanskeligheter.
Hva er egentlig eksistensialisme?
Eksistensialisme refererer til forskjellige filosofier, mest innflytelsesrike på det kontinentale Europa fra ca 1930 til midten av 1900-tallet. Tro det eller ei, Søren Kierkegaard var den første som nevnte slike teorier for ett århundre siden. Det er ingen overraskelse at verden kjenner ham som “eksistensialismens far”.
Disse filosofiene diskuterer en tolkning av menneskets eksistens i verden, og understreker dens konkrethet og dens problematiske karakter. Ifølge eksistensialismen er eksistensen alltid spesiell og individuell. Eksistens er alltid min eksistens, din eksistens. Det viktigste er at eksistens først og fremst er eksistensproblemet eller dens væremåte.
Derfor er det også undersøkelsen av meningen med å være. Denne undersøkelsen setter kontinuerlig kontakt med ulike muligheter, blant annet de eksisterende. For eksempel må det menneskelige individet velge, som det må forplikte seg til. Fordi disse mulighetene utgjøres av individets forhold til ting og til andre, er eksistensen et vesen-i-verden.
For eksempel i en konkret og historisk bestemt situasjon som begrenser eller betinger valg. Derfor, ifølge Martin Heidegger, definerer vi det “vesenet” fordi de eksisterer, eller er i verden, og bebor den. På samme måte, med utgangspunkt i slike baser, tar eksistensialismen forskjellige og kontrasterende retninger. Den insisterer på vesens transcendens angående eksistens.
Dessuten, ved å gjøre transcendens til opprinnelsen eller grunnlaget for eksistens, antar den en teistisk form. På den annen side mener eksistensialismen at menneskets eksistens presenterer seg selv som et stort problem. Som en konsekvens projiserer den seg selv med absolutt frihet, og skaper seg selv av seg selv.
Dermed antar den seg selv som Guds funksjon. Som sådan presenterer Kierkegaards teori seg selv som en radikal ateisme. Eller den kan insistere på endeligheten av menneskelig eksistens. For eksempel om grensene som ligger i dens muligheter for projeksjon og valg. Som sådan presenterer eksistensialismen seg som humanisme.
Søren Kierkegaards polemiske religiøse liv
I Søren Kierkegaards levetid var det et enkelt religiøst skjema av to stadier. Det grunnleggende skillet er nå mellom objektivitet og subjektivitet, med to eksempler på hver. For det første er objektivitet navnet på å beskjeftige seg med det som er der ute. Dette fritar en umiddelbart fra den strevsomme indre oppgaven å være et selv i etnisk-religiøs forstand.
For eksempel den estetiske holdningen og prosjektet med spekulativ filosofi. Målet er hegeliansk filosofi, som tar oppnåelse av omfattende, absolutt kunnskap som den høyeste menneskelige oppgaven. Men de hevder at spekulativ filosofi ikke engang kan holde sine egne løfter. Imidlertid er selve ideen om at tanken skal være uten forutsetninger en forutsetning i seg selv.
Dermed er systemet aldri helt i stand til å fullføre seg selv. Objektiv kunnskaps mål er legitimt, men det kan aldri være mer tilnærmet. Virkeligheten er et system for Gud, men ikke for noen menneskekjenner. For det andre leverer spekulativ filosofi det den lover. Å bli et selv på denne måten kalles eksistens, innoverhet og subjektivitet. Denne bruken av eksistens for det begrensede, menneskelige selvet som alltid er i ferd med å utvikle seg.
Deretter ble dette fødselen til Søren Kierkegaards eksistensialismebevegelse. På samme måte er disse subjektivitetsmodusene ikke de etiske og de religiøse stadiene. Man blir ikke et selv bare gjennom vellykket sosialisering. Dessuten behandler den danske filosofen etikk som allerede rekontekstualisert i en religiøs, snarere enn sosial, kontekst.
Derfor er de to modusene for etnisk-religiøs subjektivitet “religiøsitet A” og “religiøsitet B”. Likeledes viser sistnevnte seg å være kristendom. Dette beviser ikke at førstnevnte er en annen verdensreligion. Det er snarere den generiske nødvendige betingelsen for en bestemt religion. Som sådan, er tilgjengelig bortsett fra avhengighet av åpenbaringen som finnes i enhver religions hellige skrifter.
Kontroversen bak forfatterskapet hans
“Kristendommen krever korsfestelse av intellektet “
– Søren Kierkegaard –
Ikke bare var Søren Kierkegaard filosof, han var også teolog. Dessuten var han en eksistensialist, både av ateistiske og teistiske variasjoner. Kierkegaard var litteraturkritiker, samfunnsteoretiker og humorist. Til slutt var han psykolog, poet og forfatter. Faktisk skrev han mange bøker i livet sitt, inkludert En literair Anmeldelse. To Tidsaldre fra 1846.
Søren Kierkegaards særegne forfatterskap omfatter en forvirrende rekke ulike narrative synsvinkler og disiplinære emner. Disse inkluderer estetiske romaner, psykologiverk, kristen polemikk og satiriske forord. Til slutt litterære anmeldelser, taler og filosofiske utklipp.
Søren Kierkegaard sa at hans skrifter som helhet er religiøse, som tilhører de profetiske tradisjonene. Religiøs tro er nå grunnlaget for en kritikk av de religiøse samfunnene som bekjenner dem. Derfor går teologiene Kierkegaard påvirket utover metafysisk bekreftelse og etisk instruksjon til en kritikk av selvtilfreds fromhet.
I eksistensfilosofier beholdes elementet av kritikk. Men det strider mot sosiale livsformer som ikke tar menneskets eksistens seriøst nok. Dermed klager Nietzsche over at i hans samtid tas ikke Guds død alvorlig nok. På samme måte klager Kierkegaard over at kristne ikke tar Gud på alvor.
På samme måte angriper den tyske fenomenologen Heidegger hvordan mennesker gjør livet enkelt for seg selv, og gjør det “de” vil. Dessuten angriper Jean-Paul Sartre, leder for ateistisk eksistensialisme, dem også for å hengi seg til “ond tro”.
Vi håper Søren Kierkegaards kontroversielle liv, filosofier og eksistensialistiske forfatterskap virkelig inspirerer deg. Kort sagt, Kierkegaard var den mest produktive forfatteren i den danske gullalderen.
