En sommerfugl som trodde at den fortsatt var en larve: En transformasjonshistorie

Kjenner du historien om sommerfuglen som trodde at den fortsatt var en larve? Denne forvandlingshistorien forteller oss om evolusjon, aksept og selvkunnskap.

Vurdert og godkjent av psykologen Gema Sánchez Cuevas.

Skrevet av Cristina Calle Guisado

Siste oppdatering: 11 september, 2024

Denne transformasjonshistorien forteller fortellingen om en sommerfugl som trodde at den fortsatt var en larve. Den snakker om transformasjon og om å ikke akseptere den. Sannheten er at vi noen ganger har mer makt enn vi er villige til å se, og vi kaster bort energi på å kjempe mot forandring, med våre øyne fast på fortiden, og prøver å være hvem vi ikke lenger er.

For en tid siden ble en liten larve født. Med noen vanskeligheter kravlet den på bakken fra ett sted til et annet. Inntil den en dag, sliten av å krype, bestemte seg for å klatre opp i et tre. Men ikke bare et hvilket som helst tre, den valgte å klatre opp i et tre med en tykk stamme og duggblader. Et tre den hadde lekt under i mange år.

Larven klatret og klatret, men så gled den, falt og kunne ikke bevege seg fremover. Men den fortsatte å jobbe og steg for steg, litt etter litt, klarte den å klatre.

Den kom til en gren den kunne se hele dalen fra. Utsikten var fantastisk. Den kunne se andre dyr, den blå himmelen med hvite bomullskyer, og i horisonten et stort hav malt med en intens blåfarge. Fra den grenen pustet larven med ro.

Den satt der og observerte verden rundt seg, og følte at livet var for vakkert til å ikke forvandle seg med det. Mens larven var sliten og samtidig takknemlig for livet som en larve, visste den at tiden var kommet for å bli noe annet.

En fortelling om transformasjon fra en larve til en sommerfugl

Larven sovnet, følte en stor ro og tenkte på hvordan dens skjebne var å være noe mer enn en enkel larve. Den sov og sov, og en puppe vokste rundt den, et skall som holdt freden der lenge nok til å bli et annet vesen.

Da den våknet, følte den seg fanget i et tungt skall som ikke lot den bevege seg. Den kjente at noe rart hadde vokst på ryggen. Med innsats rørte den på det som så ut som store blå vinger, og skallet brast.

Larven var ikke lenger en larve, den var en blå sommerfugl. Imidlertid hadde larven vært en larve så lenge at den ikke skjønte at den ikke var en larve lenger.

Den blå sommerfuglen krøp ned treet med sine små ben, selv om den nå hadde vinger. Den bar vekten av de store blå vingene, en vekt som brukte dens styrke.

Den blå sommerfuglen beveget seg med bena som den alltid hadde gjort, og trodde den var en larve og fortsatte å leve som om den var en. Men vingene hans lot ham ikke bevege seg på bakken med så mye smidighet som før.

Vingenes vekt

Den sommerfuglen som trodde at den fortsatte å være en larve, forstod ikke hvorfor livet var blitt så vanskelig. Trøtt av å bære vekten av vingene, bestemte han seg for å gå tilbake til grenen der den hadde forvandlet seg. Denne gangen den prøvde å klatre på treet, var det umulig å bevege seg framover.

Et vindpust eller en annen liten uventet hendelse presset den bakover. Sommerfuglen som trodde den var en larve, sto stille og så opp på den grenen som virket så langt unna. Da begynte den å gråte, desperat.

Etter å ha hørt dens rop, nærmet en vakker, vis hvit sommerfugl seg. Den hvite sommerfuglen satt seg på en blomst og så på den blå sommerfuglen i en stund, uten å si noe. Når den blå sommerfuglens gråt roet seg, sa den hvite sommerfuglen:

“Hva skjedde?”
“Jeg kan ikke klatre opp den grenen. Før, selv om det var vanskelig, klarte jeg det.”
“Men hvis du ikke kan klatre opp den grenen … kanskje du kan fly til den.”

Den blå sommerfuglen som trodde at den fortsatt var en larve, så merkelig på den hvite sommerfuglen og så på seg selv og sine store, tunge vinger. Akkurat som den dagen den kom ut av puppen, beveget den dem hardt og åpnet dem.

De var så store og vakre, en blåfarge så intens at den transformerte larven ble redd og raskt lukket dem igjen.

“Du sliter ut bena dine ved å ikke bruke vingene dine,” sa den hvite sommerfuglen, og fløy mens han åpnet sine kloke vinger og fløy bort med eleganse.

Å fly

Den blå sommerfuglen så på, overrasket over hver bevegelse av den hvite sommerfuglen, og reflekterte over den hvite sommerfuglens ord. I det øyeblikket begynte den å forstå at den ikke lenger var en larve, at kanskje de store vingene kunne være nyttige.

Den blå sommerfuglen åpnet dem igjen, og denne gangen holdt den dem åpne. Den lukket øynene og følte vinden kjærtegne dem. Den følte at disse vingene nå var en del av den og aksepterte at den ikke lenger var en larve, så den kunne ikke fortsette å leve som sådan, krypende på bakken.

Da åpnet den sine vinger bredere og bredere, og ble for hver gang mer sommerfugl og mindre larve. Den observert den vakre, nesten magiske blåfargen på sine vinger. Snart innså den at den fløy, den beveget seg sakte mot grenen.

Å fly var mye lettere enn å slepe på beina, selv om den fortsatt måtte perfeksjonere sin teknikk. Den oppdaget at dens frykt for å fly ikke hadde latt ham akseptere hvem han egentlig var, en larve forvandlet til en blå sommerfugl.

Denne fortellingen om transformasjon er historien om en sommerfugl som trodde at den fortsatt var en larve. Det er historien om den vakre blå sommerfuglen, med sterke vinger, i stand til å fly mot strømmen, midt i stormer og kraftig vind.

Den blå sommerfuglen hadde store, vakre, blå vinger. En blå av mange forskjellige nyanser, fra fargen til den lyseste himmelen til det sinteste havet. Men den visste det ikke engang.

Lærdommen fra fortellingen om den blå sommerfuglens transformasjon

Forandringen fra larve til sommerfugl er en av de mest brukte metaforene for å snakke om resiliens. Sommerfugler er et symbol på transformasjon, og samtidig et symbol på skjørhet og storhet. Derfor er en sommerfugl en naturlig hovedperson i en transformasjonshistorie.

Denne fortellingen om transformasjon minner oss om at vi lever i en foranderlig, dynamisk verden av konstant evolusjon, og at vi er en del av det. Men noen ganger, selv om vi har forvandlet oss og har styrke til å forandres, aksepterer vi det ikke av en eller annen grunn: kanskje frykt, skam, skyld …

Her godtar ikke en vakker, sterk, blå sommerfugl at den ikke lenger er en larve, og kan derfor ikke leve som om den var det. En del av den ønsket å forandre seg, men en annen del fryktet forandring og prøvde å klamre seg til fortiden og fortsette å leve som før den hadde forandret seg.

Det tok litt tid å akseptere og oppdage hva vingene var for, og hvordan det kunne leve fra da av. For dette behøvde den litt hjelp. Noen ganger ser andre våre styrker tydeligere enn vi selv gjør.