Skyldfølelsen som oppstår etter å ha avsluttet et forhold
Å håndtere skyldfølelsen som dukker opp etter at du forlater et forhold, er for mange en logisk konsekvens av å ha tatt den beslutningen. Av å ha hatt initiativet til å ha tatt det siste skrittet mot å bryte ned den muren. Kanskje du har opplevd denne situasjonen. Du hadde mange tvil om å gjøre det, om å ta det steget, men til slutt … gjennomførte du det. Med å vite at du selv skulle kalle deg selv for bøddelen i forholdet, den som trakk ut kontakten. Livet av så mange løfter, så mange drømmer, så mye håp …
Kanskje du etterpå følte at du var ansvarlig for smerten til eksen din, for tristheten … og til og med ansvarlig for deres fremtid! Kanskje den skyldfølelsen også førte deg til å ta et skritt tilbake og bli sammen igjen. Og så to fremover og gjøre det slutt igjen. Og så tre bakover for å bli seg sammen igjen. I en ond sirkel med selvdestruksjon som gjør deg enda mer bitter enn ditt tidligere liv i forholdet gjorde. “Han kommer til å føle seg forferdelig. Jeg har fått ham til å lide så mye … Jeg var hans alt.” “Og … hva om jeg har gjort en feil?”
Lyder disse setningene kjente? Sannheten er at personen som går mange ganger er full av fordommer og et slags “hat” som ofte ikke samsvarer med virkeligheten. I stedet er det basert på forutinntatte forestillinger om dette emnet. Alt dette gir næring til skyldfølelsen enda lenger. Det oppmuntrer også den indre stemmen som drukner årsakene til at man har avsluttet forholdet.
Skyldfølelse skaper begrensninger og lar oss ikke gå videre
“Du kommer til å være den slemme i forholdet hvis du går. Vent litt. Kanskje du bare må godta at du ikke alltid kan være lykkelig. Bli hos ham, fordi han kommer til å ha det så vondt hvis du forlater ham.” Dette er ofte den pågående indre monologen til noen som vurderer å avslutte et forhold.
Frykten for å få den andre personen til å lide. Den usunne og uberettigede følelsen av at vi er de som er ansvarlige for deres velvære, får oss til å bli i et forhold som ikke fungerer eller aldri forlate det i det hele tatt. Det fører til en tilstand av konstant “stand by” der vi ikke gjennomfører det vi ønsker å gjøre ut av frykt for å få den andre personen til å lide. Slik går tiden. Det er slik livet ditt kan gå fra deg.
Dette er en skyldfølelse som strekker seg utover kulturer. Basert på en feilaktig tankeprosess, føler vi oss ansvarlige for andres liv. For deres smerte og deres glede. På den annen side, når vi er de som er dumpet, har vi en tendens til å skylde vår lidelse på personen som forlot oss. Vår ulykke synes å være deres feil. Fordi personen vi elsker forteller oss at de ikke vil være hos oss lenger.
Den som går kan ikke bære den andres smerte
En ting er at lidelsen skal begynne på grunn av bruddet, og en helt annen ting er at vi, ved å avslutte forholdet, skal være ansvarlige for eksens lidelse. Livet er fullt av glede og smerte, usikkerhet og sikkerhet. Det er kjærlighet på den ene siden og kjærlighetssorg på den andre.
Vi kan ikke la noen gjøre oss ansvarlige for deres eksistens. Hvis vi gjør det, vil vi ikke kunne gjøre noen handlinger. Vi ville aldri kunne ta en avgjørelse, for det ville alltid ha en effekt på menneskene rundt oss. Vi ville alltid leve i en tilstand av stagnasjon ut av frykt for å forstyrre den skjøre balansen som ble etablert.
Hvis jeg ikke beveger meg, vil jeg unngå å få en annen person til å lide. Men på den annen side kan jeg ikke leve.
Hvis jeg ikke beveger meg, kan jeg ikke leve.
Hvis jeg ikke tar noen beslutninger, vil jeg ikke oppdage min indre verden … eller heller ikke den ytre.
Ut av frykt for den andre personens mulige reaksjon vil jeg gjemme alle mine tanker og følelser.
På denne måten slutter vi å være autentiske. Vi slutter å jage etter våre mål. Til slutt legger vi livet til side. La de modige sjelene der ute leve det!
Å leve har konsekvenser
Faktisk, som en konsekvens av skyldfølelsen som begrenser oss, går vi mange ganger tilbake. Vi prøver å forandre forholdet bare for å unngå skyldfølelsen, uten å tro at det kan lykkes. Vi legger livet til side, for at det skal nytes av de som har nok tapperhet og mental styrke til å handle og leve med konsekvensene av deres beslutninger.
Vi kan ikke tillate andre å tvinge deres liv på oss. Vi kan heller ikke gjøre det frivillig. Det er et offer som ikke bærer frukter.
Det forhindrer erfaringer … erfaringer som er nødvendige for at man skal vokse, lære, bli voksne, bli mentalt rikere. Alle våre erfaringer vil gi kvalitet til vår vekst. Å lide er en del av livet, og ingen kan ta noe som er en del av livet vårt bort fra oss. Spesielt ikke på grunn av en kvelende skyldfølelse basert på en helt feilaktig tankegang.
Derfor må du ikke la skyldfølelse være det som tvinger deg til å bli, hvis det ikke er det du vil gjøre. Den andre personen i forholdet fortjener også at du skal være autentisk og ærlig med dem.
