Severance: Arbeid i bytte mot mental underkastelse

Hva om du ikke kunne huske noe som skjedde på jobben i dag? Hva om, når du kom til kontoret, sluttet ditt personlige liv å eksistere? Dette er ideen foreslått av Severance, en av de siste suksessene til Apple TV.

Å være i stand til å skille ditt personlige selv fra deg selv kan høres fristende ut. Ideen er imidlertid så kafkask at den også er ganske grøssende. Likevel er det nettopp dette som skjer i den suksessrike tv-serien Severance. Den er regissert av ingen ringere enn Ben Stiller.

Dette dystopiske scenariet kunne ikke dukket opp på et mer passende tidspunkt. I disse post-pandemiske tider, er TV-serier i den reneste George Orwell-stil alltid velkomne. Manuset introduserer oss for det gåtefulle selskapet Lumon Industries. Alle som ønsker å jobbe der må gjennomgå et unikt kirurgisk inngrep.

Hver ansatt må gi tillatelse til å få satt inn en brikke for å skille arbeidsselvet (innies) fra hjemmeselvet (outies). Målet er – tilsynelatende – er å oppnå den perfekte balansen mellom det personlige og det profesjonelle. Sjefene ønsker å oppnå harmoni på arbeidsplassen ved å slette de ansattes minner hver dag når de går inn og ut av bedriften.

Lumon Industries fremkaller et aseptisk sykehusmiljø, med lange og skumle hvite korridorer og minimalistiske rom, der de mest usannsynlige oppgavene utføres. Serien er en metafor for ondskapen til en del av vårt nåværende arbeidsmarked. Mikroverdener, der mennesket blir utsatt, slettet, kvalt og manipulert.

Severance og den mørke siden av bedriftskulturen

Serien introduserer oss for fire arbeidere i Macrodata Refinement Department i Lumon Industries. Som vi nevnte tidligere, har dette selskapet utviklet en sofistikert prosess for å skille arbeidslivet til en ansatt fra deres personlige liv. Derfor blir bekymringene og byrdene som hver ansatt tar med seg hjemmefra hver dag lagt igjen ved døren til organisasjonen.

Når de kommer i heisen, har slettingen og overgangen fra den ene sfæren til den andre allerede funnet sted. Dette kan faktisk være en lettelse, en fluktstrategi fra livets problemer. Et eksempel er Mark Scout, en av dataregistreringsassistentene som har mistet sin kone. For ham ser det ut til å være fordelaktig å tilbringe en del av dagen borte fra smerten fra sorgen. Eller i det minste, det var det han først trodde.

Arbeidsdagen utfolder seg metodisk i et rom med fire avlukker der det er to pulter, retrofuturistiske datamaskiner og stoler. Det er her de fire hovedpersonene jobber, som ikke kan samhandle med andre avdelinger og ikke engang vet hvor mange flere ansatte det er i selskapet.

Ansatte fanget i et årvåkent og kontrollerende miljø

Alle medlemmene av Macrodata Refinement Department viser konforme personligheter, bortsett fra den nyansatte Helly. Fra sin første dag prøver denne opprørske unge kvinnen å skrive notater til sitt ytre jeg for å si opp jobben. Imidlertid er alle desperate forsøk på å rømme fra scenariet – inkludert selvmord – effektivt forhindret.

Det er lett å fornemme at noe uhyggelig skjuler seg i Lumon Industries. Den mest åpenbare ledetråden er når Marks ytre jeg møter Petey. Denne personen hevder å være hans beste venn på jobben og å ha blitt “reintegrert”. Det vil si at hans to personligheter har kommet sammen. Dette lar ham huske alt som skjer i det store og mystiske selskapet.

Gradvis våkner den konforme, metodiske og lydige Mark og begynner å interessere seg for reintegreringsprosessen. Han begynner å innse at det å ha gitt etter for å skille privatlivet fra arbeidslivet kanskje ikke har vært løsningen på lidelsen hans likevel. Det ser ut til å formørke hans eksistens ytterligere og tilsløre visse sannheter.

Fordømmelsen av arbeidsslaveri i Severance

Severance gir oss en uhyggelig metafor om hvordan de allmektige megaselskapene undertrykker og dominerer sine ansatte. Lumon Industries er som Amazon drevet av onde scientologer. I dette tilfellet av en skremmende Patricia Arquette som nesten er æret som en religiøs enhet.

Serien fordyper oss i et trist og giftig arbeidsmiljø som fremkaller en uendelig form for vestlig kapitalisme. Faktisk er den dystopiske mikroverdenen som hovedpersonene beveger seg i, virkelig kjent for oss. Det er de interne stridighetene, de uventede alliansene mellom kolleger, gruppedynamikken, arbeidet for insentiver, og til og med et lidenskapelig forsvar for fagforening.

Den kaldeste bedriftskulturen dekonstruerer mennesker og skaper disse dystopiske situasjonene som inviterer til fordømmelse og refleksjon. Det stiller også det evige spørsmålet om vi lever for å jobbe eller jobbe for å leve.

Den medfølende omfavnelsen mot arbeiderne

I mange år har det blitt laget tv-serier om vellykkede personligheter. Et slikt eksempel var Suits, men det har vært mange andre der konsernsjefens perspektiv fremheves. De som triumferer og er på toppen. Severance går imidlertid nedover rangstigen og omfavner rollen til de lavt rangerte ansatte.

Som arbeiderbier lever de ansatte i et selskap hvor det er voksstatuer av hver administrerende direktør. Serien antyder at disse arbeiderne aldri vil nå disse toppstillingene. For det første fordi de er for opptatt med å jobbe. For det andre er det best å ikke være som dem. På den måten vil de unngå uetiske, machiavelliske og umenneskelige beslutninger.