Sensorisk berøvelse og de skremmende effektene

Sensorisk berøvelse, spesielt i en periode på mer enn 48 timer, kan ha stor innvirkning på klarsyn, erkjennelse og følelser. Eksperter har bevist at sosial berøvelse har lignende effekter.

De første studiene på sensorisk berøvelse går tilbake til 1950-tallet. Det er imidlertid mulig at det var hemmelige studier allerede før det tiåret. Forskere fra McGill University i Montreal, Canada, var de første som gjennomførte relaterte eksperimenter med frivillige.

I sin mest grunnleggende form er sensorisk berøvelse den delvise eller totale begrensningen av stimuli som brukes på en eller flere sanser. Det betyr å blokkere syn, hørsel, berøring eller alt på samme tid. Folk har brukt denne typen praksis for terapeutiske eller forskningsmål, så vel som for tortur.

Dessverre begynte folk å bli interessert i sensorisk berøvelse på grunn av denne siste bruken. Etter andre verdenskrig var det rapporter om fanger som ville tilstå uten å bli slått. Det var nok tortur for fangene å bli fratatt sansene av miljømessig stimuli for å skape store forandringer i viljestyrken deres.

Eksperimentenes forhold ved sensorisk berøvelse

I prinsippet benyttet eksperimentene bare tre typer eksperimentelle forhold angående sensorisk berøvelse. I hvert fall er dette tilfelle for studiene vi vet om.

Den første er Bexton, Heton og Scotts studie som går tilbake til 1954. For det andre har vi Wexler, Mendelson, Liederman og Salomons studie fra 1958. Den tredje er Shurleys studie fra 1960.

• Første situasjon. Sensorisk berøvelse er ikke absolutt. Den frivillige legger seg på en seng inne i et isolert, men opplyst rom. De har mørke briller, hansker og pappkapsler på hendene. De blir der i to til seks dager.
• Andre situasjon. Den frivillige legger seg på en madrass på innsiden av en kapsel som begrenser bevegelsene deres. Denne kapselen er et rom med nakne vegger og minimalt med lys. De forblir i denne situasjonen i 36 timer.
• Tredje situasjon. Forskerne senker den frivillige som er naken i en vanntank. De har på seg en maske som lar dem puste, men de kan ikke se eller høre noe. De berører ikke bunnen av tanken. Den frivillige forblir i denne situasjonen så lenge de kan klare det.

Sensorisk berøvelse og oppfattelsesprosesser

Eksperimentene som forskerne gjennomførte evaluerte først og fremst om disse forholdene endret oppfattelsesprosesser. De konkluderte med at de gjorde det. Den berøvede opplevelsen innebar fremfor alt sterke synsforstyrrelser. Den frivillige så statiske gjenstander som om de var i bevegelse, og som om de endret form eller størrelse.

De så ting som at veggene beveget seg og bord som gikk. De hadde også et større nivå av visuell følsomhet. Etter flere dager oppfatter de stimuli saktere. Subjektet så S som en rett linje. De opplevde også andre hallusinasjoner.

Samtidig var det også en generell desorientering når det gjaldt berøring og oppfatning av rom og tid. I et av eksperimentene viste forskere hvordan virkningene av sosial isolasjon ligner på sensorisk berøvelse.

Kognitive effekter

Mange av de frivillige indikerte at de ønsket å bruke deltakelsen i eksperimentet til å tenke på personlige problemer de ikke hadde hatt tid til. I begynnelsen var de i stand til det, men etter hvert som timene gikk ble det mer og mer vanskelig å konsentrere seg om tankene. Etter en viss tid var de ikke i stand til å telle til 30.

Forskerne fant at forsøkspersonenes evne til å huske og beholde informasjon forbedret seg etter eksperimentene. Samtidig ble imidlertid kapasiteten for abstrahering, generalisering og gjennomføring av matematisk resonnement redusert.

Overraskende nok forbedrer evnen til læring seg hos mennesker som går gjennom sensorisk berøvelse i forhold til de som ikke gjør det. Imidlertid eroderes de motoriske ferdighetene markant, spesielt etter at man har blitt fratatt stimuli i 48 timer eller mer.

Noen interessante konklusjoner om sensorisk berøvelse

Enkelt sagt viste alle eksperimentene at det er mulig å indusere tilstander av pseudopsykose gjennom sensorisk berøvelse. Det er ved midlertidig psykose. Vi legger til prefikset “pseudo” fordi når eksperimentet er over og deltakeren går tilbake til sitt normale liv, får de også alle sine normale evner tilbake.

Et av de mest interessante resultatene var at såkalt “normale” mennesker opplevde hallusinasjoner under sensorisk berøvelse. De som fikk diagnosen schizofreni sa imidlertid at hallusinasjonene hadde en tendens til å forsvinne.

På samme måte fant forskerne at personligheten til hvert individ spiller en rolle i hvordan de vil oppleve sensorisk berøvelse. Alle de frivillige prøvde å tilpasse seg forholdene, men en god del av dem hadde en tendens til å fokusere på fortiden og gå inn i depresjon. Nesten alle ble mer åpne for forslag. Dette fører til at virkningene av psykologisk tortur i denne tilstanden blir desto mer dyptgående. Det samme gjelder de som går i psykologisk terapi.