Relasjonell rammeteori og menneskelig atferd
Relasjonell rammeteori, eller “relational frame theory” (RFT) fra engelsk, er en teori om språk og kognisjon som fungerer som et eksperimentelt grunnlag for aksept- og engasjementsterapi (acceptance and commitment therapy, ACT). Fra perspektivet til relasjonell rammeteori, er oppførsel og språk egentlig beslektet.
Denne rammen gir en funksjonell forklaring på noen av funnene som er avledet fra kognitiv forskning på språk. Den gir også grunnlag for å studere fenomener på en monistisk måte. Det er en teori som tar sikte på å studere de såkalte “mentale prosessene” på en operativ og eksperimentell måte.
Relasjonell rammeteori: Konsepter og egenskaper
For å forstå hva en relasjonell ramme er, må du vite at vi mennesker ikke bare lærer av direkte erfaringer. Vi lærer også indirekte ved å relatere stimuli separat fra deres fysiske egenskaper. Denne ekstra språklige verdien av stimuli er det som vil betinge vår evne til å styre relasjoner og funksjoner.
Egenskapene til den relasjonelle rammeteorien
For å koble sammen og transformere både kognisjon og språk, er det tre egenskaper:
- Gjensidig “bonding”: Et forhold mellom to stimuli innebærer å svare på den ene i form av den andre, og omvendt. Hvis A i en gitt sammenheng er direkte relatert til B, så er det et derivatforhold mellom B og A.
- Kombinert “bonding”: En av de definerende egenskapene til relasjonsrammer har å gjøre med evnen til å gjensidig kombinere hendelser. Hvis A er relatert til B på en karakteristisk måte, og A er relatert til C, ville B og C også være relatert til hverandre.
- Funksjon-transformasjon: Hvis en stimulus har en funksjon, og deretter etablerer en annen stimulus et forhold til den i den sammenhengen, blir funksjonen til begge av dem transformert av forholdet. Hvis noen for eksempel forteller deg at det finnes et bedre og billigere produkt enn det du vanligvis bruker, øker sannsynligheten for at du vil kjøpe det. Funksjonen har blitt transformert av forholdet som har blitt etablert.
Typer av kontekstuelle ledetråder i relasjonell rammeteori
Gjensidige lenker, flere lenkekombinasjoner og transformasjoner av funksjoner er komponenter i et bredere relasjonelt responsmønster. Relasjonell rammeteori kaller disse “relasjonelle rammer”. Eksperter bruker dette konseptet for å forklare hvordan vi lærer å gjøre assosiasjoner avledet fra hvordan stimuli forholder seg til hverandre.
Relasjonelle rammer kan kombineres for å generere verbale regler som styrer atferd. Denne prosessen lar folk organisere, forutsi og kontrollere hvordan konsekvenser oppnås i forhold til konteksten. På denne måten kan du forutse fremtidige situasjoner uten å ha opplevd dem.
Kontekstuelle nøkler i relasjonell rammeteori
Hver læringskontekst tilbyr flere stimuli med potensialet til å tilegne seg verdien av nøklene som styrer utviklingen av relasjonelle rammer. RFT skiller to undertyper av kontekstuelle nøkler:
- De som styrer den typen forhold som er angitt (Crel). De mest bemerkelsesverdige typene er koordinasjon, opposisjon, distinksjon, sammenligning, romlig, tidsmessig, kausal, hierarkisk og deiktisk.
- Hver stimulus eller hendelse kan ha flere psykologiske funksjoner. På grunn av dette vil en andre klasse av kontekstuelle ledetråder (Cfunc) spesifisere hvilke stimulusfunksjoner som skal transformeres (Torneke, 2010).
En forklaring på menneskelig lidelse
I dette teoretiske rammeverket kan man utlede at noen språkegenskaper gjør psykologisk lidelse svært vanlig. En av dem ville være evnen til å bokstavelig talt tro på det tankene, følelsene og sinnsstemningene våre forteller oss, og deretter handle i henhold til det de dikterer.
På denne måten, hvis en person tenker på seg selv som “ubrukelig” og “ikke verdt noe”, vil dette sannsynligvis begrense holdningen deres sterkt. Vi kunne observere hvor mange som gir opp mål som de faktisk har muligheten til å oppnå, rett og slett fordi de tror at de aldri vil nå dem.
Typer verbale regler i relasjonell rammeteori
Relasjonell rammeteori har gått dypere inn i dette. Den har tatt sikte på å forklare hovedtypene av verbal regulering (Luciano og Wilson, 2002):
Samsvarsregler
I denne typen regler oppnås konsekvensene ved å overholde dem. Personen som oppga regelen, anvender konsekvensene. Dette er atferd som i stor grad bestemmes av hva den kulturelle konteksten bestemmer at er hensiktsmessig. For eksempel kan en mor si “Hvis du ikke spiser opp maten din, vil jeg straffe deg”.
Sporingsregler
Dette er atferd som reguleres muntlig, som veileder mennesket til å oppnå spesifikk styrkende stimuli i den gitte konteksten. Disse knyttes direkte til konsekvensene som oppførselen forårsaker. For eksempel, “Hvis du spiser, vil du ikke føle deg sulten, og du vil føle deg bedre.” I dette tilfellet vil konsekvensene avhenge av matens karakteristika. De er altså uavhengige av personen som oppga regelen.
Forsterkende regler
Dette er en transformasjon av funksjoner som avgjør om en verbal stimulans, objekt eller hendelse får en forsterkende eller aversiv verdi. Det er imidlertid viktig å merke seg at de alltid fungerer i kombinasjon med samsvars- og sporingsregler.
Forsterking er en verbal regel som endrer de styrkende egenskapene til en stimulus som fungerer som en konsekvens. Med andre ord, øker eller reduserer det sannsynligheten for at en slik stimulans vil påvirke atferden vår.
Hvis du for eksempel går forbi en iskremkiosk med noen venner, kan en av dem kanskje si: “Åh, det hadde vært kjempegodt med en iskrem akkurat nå!”. Når du hører dem si dette, kan du til en viss grad føle smaken av iskremen. Som et resultat, øker dette sannsynligheten for at du vil kjøpe en.
Atferdsmønstre bestemt av muntlige regler
Muntlige forskrifter lar oss styre atferden vår avhengig av den sosiale konteksten. De kan imidlertid også ha forskjellige bivirkninger:
- En rigid avvikelse av samsvarsregler betyr at individet er ufølsomt for konsekvensene av sine handlinger i en sosial kontekst. Et eksempel kan være: “Du må lide mye for å være en god mor”. Uttalens rigiditet vil derfor begrense moren fra å kunne forsvare sine grunnleggende rettigheter.
- Sporingsregler bestemmer atferd som er rettet mot å oppnå kortsiktige fordeler. Dette begrenser imidlertid ofte dannelsen av korrekt oppførsel, som i sin tur vil fremme personlig utvikling videre. Et eksempel på dette er at noen tenker at de må bruke rusmidler for å roe seg ned, men de tenker ikke på de langsiktige konsekvensene av å gjøre nettopp det.
- Forsterkningsregler fungerer i koordinasjon med rigid eller kontraproduktiv overvåking av regler. De kan spesifisere ufølelsesmessige funksjoner under personlige forhold, som for eksempel “Bekymring gjør det umulig å leve”, eller appetittvekkende funksjoner for konstante og uoppnåelige følelsesmessige forhold, som for eksempel “Hvis du er lykkelig, er du sunn”.
Bidragene til og fordeler ved relasjonell rammeteori
Relasjonell rammeteori har ført til at det har blitt utviklet et analytisk system som gir mange fordeler:
- Det er en mistillitsfull tilnærming basert på et relativt lite antall grunnleggende prinsipper og begreper for å forklare fenomenene språk og erkjennelse.
- Det lar oss gjennomføre en studie av menneskers språk i samsvar med prosessene som utarbeider det og hvis definisjon er nøye spesifisert.
- Det har et bredt omfang og tilbyr troverdige forklaringer og nye empiriske tilnærminger til en lang rekke komplekse menneskelige atferder.
Prinsippene er tilgjengelige for direkte observasjon, spesielt i laboratorieforhold. Eksperter har utsatt det for flere empiriske tester, og det har bestått alle av dem. Kliniske applikasjoner har vist seg å være effektive, og mange potensielle applikasjoner er fremdeles under utvikling.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Barnes-Holmes, D., Hayes, S. C. y Dymond, S. (2001). Self and self-directed rules. En S.C. Hayes, D. Barnes-Holmes y B. Roche (Eds.), Relational Frame Theory: A Post-Skinnerian account of human language and cognition (pp.119-139). Nueva York: Plenum Press.
- Barnes-Holmes, D., Hayes, S. C. y Roche, B. (2001). The (not so) strange death of stimulus equivalence. European Journal of Behaviour Analysis, 1, 35-98.
- Beck, A., Rush, A.J., Shaw, B.F. y Emery, G. (1979). Cognitive therapy of depression. Nueva York: Guilford Press.