Quattrone og Tverskys eksperiment om selvbedrag
Dersom noen spurte deg, ville du sannsynligvis si at du aldri involverer deg i løgn og bedrageri. De fleste av oss tror at vi opptrer sannferdig, og at vi er helt oppriktige i de fleste av handlingene og interaksjonene våre. Imidlertid beviste Quattrone og Tverskys eksperiment at dette ikke er tilfellet.
Quattrone og Tverskys eksperiment ble utført i 1948, og ble opprinnelig publisert i tidsskriftet Journal of Personality and Social Psychology. Hovedmålet med denne studien var å bevise eksistensen av en kognitiv bias, spesifikt den vi kjenner som bekreftelsesbias. Dette har å gjøre med menneskers behov for å overbevise oss selv om at det vi tror er sant, er sant, uansett om det faktisk er tilfellet eller ikke.
Bekreftelsesbias som konsept handler om løgn og bedrag. I dette tilfellet vil imidlertid løgnene hovedsakelig ha fokus på oss selv. Vi snakker dermed om selvbedrag. Dette er en prosess der vi slutter å se, eller å ta med i betraktning, aspekter av virkeligheten som går imot det vi tror, eller som fører til ubehag.
Quattrone og Tverskys eksperiment viser at vi ofte bedrar oss selv. Dette bedrageriet oppstår ikke fra dårlige eller vonde intensjoner, eller uten en respekt for sannheten. Det er ganske enkelt en mekanisme som hjelper oss med å unngå smertefulle eller ubehagelige aspekter ved virkeligheten vår.
Quattrone og Tverskys eksperiment
Quattrone og Tverskys eksperiment ble utført med en gruppe av 34 frivillige personer. Forskerne fortale de frivillige at de forsket på “de medisinske og psykologiske aspektene ved friidrett”. Selv om det ikke var sant, var det nødvendig for eksperimentet at deltagerne trodde det.
Deretter ba forskerne deltagerne om å senke og holde armene sine i kaldt vann. Forskerne fortalte dem at motstandsnivået deres mot det kalde vannet var en meget god indikator på den generelle helsen deres. Dette var heller ikke sant. De ba deltagerne utføre andre oppgaver også. Disse andre oppgavene inkluderte aktiviteter som sykling, og fungerte som distraksjoner.
Når deltagerne hadde fullført, snakket forskerne med dem om «forventet levealder». I samtalen fortalte forskerne at det er to typer hjerter. Type I var mer motstandsdyktig og derfor mindre sårbar for å utvikle hjertesykdommer senere. Type II var derimot et svakere hjerte som var utsatt for sykdom.
En vri i eksperimentet
Etter denne første delen, tok eksperimentet en interessant vri. Gruppen av deltagere ble delt i to. Forskerne fortalte hver gruppe individuelt at testen der armene ble holdt under kaldt vann var en indikator på om personen hadde type I eller type II hjerte.
De forklarte videre at de som hadde et hjerte av type I, det vil si det sterkere og resiliente, ville være i stand til å holde armen sin under kaldt vann i en lengre periode. De fortalte den andre gruppen det motsatte – at de som hadde hjerter av type I, ville kunne holde armen i kaldt vann i en kortere periode.
Etter dette ble alle de frivillige bedt om å plasserearmene sine i kaldt vann igjen, slik at de kunne evaluere dem en gang til. Resultatene var fascinerende. Deltagerne i den første gruppen holdt armene sine under det kalde vannet mye lenger nå enn da de først hadde blitt testet. Med den andre gruppen skjedde det motsatte.
Quattrone og Tverskys konklusjoner
Totalt sett varierte tiden deltagerne hold armene sine under det kalde vannet i gjennomsnitt, i 10 sekunder. De deltagerne som opprinnelig hadde holdt ut i 35 sekunder, holdt nå ut i 45 sekunder dersom de var i den første gruppen. De deltagerne i den andre gruppen som hadde holdt ut i 35 sekunder, holdt nå ut i 25 sekunder. Hvilke konklusjoner kunne forskerne trekke fra disse resultatene?
For å nå sine endelige konklusjoner, stilte forskerne alle deltagerne ett spørsmål. De spurte dem om informasjonen om de to ulike hjertetypene hadde fått dem til til å holde ut lengre eller kortere i det kalde vannet, for å bevise at de hadde et sterkt hjerte. Av de 38 frivillige, var det 29 personer som benektet det. De ble deretter spurt om de trodde at de hadde et sunt hjerte. 60% av de som hadde nektet for at de hadde blitt påvirket av informasjonen forskerne hadde delt, sa ja.
Ifølge forskerne beviste resultatene at vi har en signifikant tendens til å falle inn i selvbedrag. Noen undertrykker sann informasjon fullstendig, bare for å bevise for seg selv (og andre) at de har rett. Ved å gjøre dette, unngår de situasjoner som kan være unødvendig ubehagelige eller bekymringsfulle.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
Trivers, R. (2013). La insensatez de los necios. La lógica del engaño y el autoengaño en la vida humana. Katz Editores.
