Plassert i hjørnet: Glemte barn

Glemte barn. Barnet som ikke var elsket av foreldrene sine. Barnet som vokste opp i et hjørne. Han vil bli sittende fast der i mange år, selv når han blir voksen, fordi barndommen hans ble stjålet og kjærlighet ble nektet. Han er fortsatt knyttet til det sultne og sinte barnet han en gang var. Han blir stående fast i sitt barndomstrauma.

Boken Parenting from the Inside Out, av psykiater og professor Daniel J. Siegel, gir det perfekte uttrykket for glemte barn: skamkultur. Bak disse ordene skjuler det seg en begravet virkelighet som vi ofte ikke er klar over.

Vi referer til de små barna som lever i skam og forvirring fordi de ikke bor i en typisk familie. De er uten anerkjennelse, medfølelse, omsorg, sikkerhet.

Gemte barn er uten en rolle i hjemmet. Det er barnet som spør og aldri mottar, barnet som har lært at gråt ikke nytter. Det er barnet som aldri så seg reflektert i foreldrenes øyne eller følte deres omfavnelse. Det glemte barnet som aldri hadde et autentisk hjem eller kjærtegn som ville forsikre ham om alt skulle bli bra. Ingen lærte ham å tro, på magi, på universet, ikke en gang på seg selv.

Disse barna i skamkulturen ender opp med å miste seg i avgrunnen av opprør, raseri og stillhet. Et motstridende scenario som, tror det eller ei, er svært vanlig i vårt samfunn.

Glemte barn, forsømte liv

Når vi tenker på det glemte barnet, tenker vi ofte på dysfunksjonelle familier. Dette er miljøer hvor fysisk og verbalt overgrep, umodne foreldre og mentale traumer er vanlige. Hvor barnet er marginalisert. Et miljø som er preget av følelsesmessig ubalanse, usikkerhet og frykt.

Nå er det viktig å klargjøre noe: det glemte barnet lever nærmere oss enn vi tror. Han kunne til og med være vår nabo. Kanskje bor han i et elegant hus med tre etasjer, eller har foreldre som alltid virker vennlige og smilende. Kanskje du ser dem med sitt stille barn i hånden, en skjult tristhet i øynene når de følger ham til skolen eller til fritidsaktiviteter.

Kanskje han har sitt eget sett med nøkler, og du ser ham gå inn og ut av huset alene fordi foreldrene hans jobber hver dag, som de burde. De kommer hjem trøtte uten energi til å samhandle med eller lytte til ham. Dette er det som aldri burde være. I denne situasjonen er det ikke vold, men dysfunksjonen er åpenbar. Dette er også en form for mishandling: mangelen på ekte kjærlighet, mangelen på en bevisst og tilstedeværende forelder, mangelen på følelser for barnet.

Ingen skal leve i et hjørne

Ingen bør måtte leve i et mørkt rom uten kjærlighet. Å tilbringe barndommen i denne typen miljø, fult av skygge og uten kjærlighet, vil skape indre konflikt i barnet som kan ta flere tiår å løse. Interessant nok, skrev Elisabeth Kübler-Ross i sin bok, On Grief and Grieving, at de med en traumatisk barndom må gjennomgå en veldig spesiell type sorg.

Den sveitsamerikanske psykiateren forklarer at det er som å begynne å operere på en rekke uordnede følelser som er skjult i bokser. Hver boks blir mer rotete jo dypere du går. Det er en kaotisk indre verden hvor alt eksisterer på en gang: raseri, sinne, bedrag, forsømmelse og depresjon.

Det glemte barnet blir ofte til en utilgjengelig voksen, folk som holder seg for seg selv og ikke kan danne varige og meningsfylte relasjoner. Dette er fordi de på en måte fortsatt lever i denne skamkulturen, hvor de stadig lurer på hva de gjorde for å være uverdige til kjærlighet. De fikk aldri kjærligheten som var nødvendig for å bygge og vokse som en person.

Ingen fortjener å leve i et hjørne, spesielt ikke barn. Våre barn fortjener å bli møtt med omsorgsfulle ord. De fortjener vår tid selv når vi har hatt en lang dag. Videre fortjener de vår uendelige tålmodighet og trøst.

Jeg vil konkludere med et forslag: invester i å være en forelder og bevisst oppdragelse. La oss unngå å skape flere glemte barn, mer tapt barndom. Tenk på konsekvensene dine handlinger vil ha for resten av barnets liv.