Personlighetspsykologi: Eksisterer faktisk personlighet?

Personlighet er et sentralt emne i psykologi. Men eksisterer det virkelig? Hva vet vi om det?

Uansett hvilken skole du går på, hvis du har hovedfag i psykologi, er sjansen stor for at du tar et fag som heter “personlighetspsykologi”. Det høres uten tvil ut som et veldig interessant tema. Vi tør imidlertid si at det ikke er enkelt.

Det er ikke nødvendig å være redd for hvor komplisert det kan bli. Saken er at det finnes mange modeller, med tilhørende oppdateringer, revisjoner og tilhørende kritikk, som du må lære. Det er som om du begynte å studere kjemi, og det var flere forskjellige periodiske tabeller. Det er den typen komplisert rot vi refererer til.

Det virkelige paradokset: Personlighetens eksistens

Imidlertid er det et annet rot som går utover alle involverte modeller og definisjoner. Det er umulig å overse. Vi snakker om eksistensen av personlighet. Tro det eller ei, spørsmålet “eksisterer faktisk personlighet?” kommer til tankene for mange mennesker. Tenk på det. Kan vi si at noen er hyggelige i samme åndedrag som vi sier at de er høye eller lave?

Vel, Eysenck eller McCrae og Costa vil sannsynligvis si ja. Disse to individene skapte de mest kjente og velkjente periodiske tabellene over personlighet. Faktisk, når det er på tide å studere personlighetspsykologi, vil du alltid se navnene deres i bøkene og studieveiledningene dine. I tillegg er de som elsker faktoranalyse, hovedkomponenter og andre teknikker for informasjonssyntese gjennom statistiske prosesser også enige.

Vi er imidlertid sikre på at du sannsynligvis kjenner noen som er ekstrovert i en sammenheng og introverte i en annen. Noen ganger er det ikke engang nødvendig å endre selv konteksten. Som regel kan mennesker svinge i denne dimensjonen selv i den samme sosiale sammenkomsten.

Som du kan se, er det vanskelig å snakke om en personlighet og det kan bli litt forvirrende. Ville det ikke vært så mye lettere å kunne kategorisere mennesker slik vi gjør med ting? Alle ville være mye mer forutsigbare. Dessverre er det ganske usannsynlig gitt hver enkelt persons individualitet.

Eksisterer faktisk personlighet?

Hva om vår tro på personlighetstrekk var en illusjon, akkurat som julenissen? De fleste mennesker er tross alt ikke konsistente fra en situasjon til en annen. Denne muligheten rystet grunnlaget for personlighetspsykologi på slutten av 1960-tallet da Walter Mischel ga ut en bok som heter Personality and Assessment.

Hva foreslo denne psykologen? Vel, han vurderte kanskje denne muligheten, men han gikk ikke videre med den. I det minste ikke slik Kain drepte Abel eller Nietzsche halshugget Gud. I dette tilfellet valgte Mischel en kontekstsensitiv personlighetsvurdering.

Denne forfatteren uttalte at folk ikke er ærlige i seg selv, men at det er mulig å identifisere deres tendens til å være ærlige under visse omstendigheter. La oss se på et eksempel. Petter er kanskje ærlig når han ikke tjener på å lyve, men han er kanskje ikke ærlig når han tjener på det. Med denne informasjonen, hva kan vi si om hans ærlighet?

En forlengelse av denne tanken er at Petter kanskje ikke ærlig om å beskytte sine nærmeste, men han kan være det hvis han får mye penger for å være det. Petter representerer en hel verden. Hver eneste person er et helt univers.

La oss gå tilbake til Mischel. Ifølge ham finnes det fem variabler som en persons oppførsel er følsom for:

• Kompetanse. På hvert enkelt nivå: fysisk, intellektuell, sosial, osv.
• Kognitive strategier. Mestringsstrategier og individets erfaringer med dem.
• Forventninger. Konsekvensene som en person forventer for hvert alternativ som blir vurdert.
• Skalaen av personlige verdier og selvkonsept. Disse handlingene som er i tråd med personens verdiskala er helt sikkert mer sannsynlige.
• Selvregulerende systemer. Det refererer til settet med regler og normer som folk tilpasser seg for å regulere sin atferd.

Personlighetspsykologi: Endelig refleksjon

Derfor, når noen snakker om vanskelighetene som å studere andre karrierer kan medføre, forstår de ikke at psykologi presenterer det mest kompliserte studiet: mennesket selv. Dette forklarer forskjellen mellom normal kunnskap og vitenskapelig kunnskap. Sistnevnte er klar over, eller er vanligvis klar over, vanskeligheten med formålet.

Per i dag får personlighetspsykologi fortsatt mye kritikk, spesielt dens teorier om personlighetstrekk.

Hvis vi for eksempel skulle sette Ola i hundre situasjoner som testet ærligheten hans, kunne vi få en prosentandel av gangene hvor han var ærlig og tildele ham en poengsum på trekket. Han er 65 % ærlig.

Nå, ville det være mulig å forutsi Olas oppførsel i en konkret situasjon bare ut i fra denne informasjonen? Noen kan betale Ola mye penger for at han skal lyve om noe. Ola kan imidlertid avvise tilbudet og velge å være ærlig fordi han ikke synes penger er viktigere enn å være oppriktig.

Problemet er at vi i virkeligheten har svært begrenset informasjon om menneskene foran oss. For eksempel vet vi kanskje saldoen på bankkontoen deres, men ikke saldoen til broren deres, som har behov for penger.

Personlighetspsykologi

Videre er det trygt å si at personlighetspsykologi i stor grad har vanskelig for å overskride de teoretiske modellene og anvende dem i det virkelige liv.

Dessuten er det trygt å si at modellene som er nevnt i innledningen ser bra ut på PowerPoint-lysbilder. Likevel finnes det fortsatt så mange forskjellige problemer rundt dem. På dette punktet virker teorien uttømt, den overlevde for det meste takket være fremveksten av positiv psykologi.

Før eller senere vil det være dataene som begynner å lede oss mot en løsning. I det øyeblikket kan paradigmer, som IRT, bli tauet som hjelper oss å komme oss ut av brønnen. Vi er klar over at denne artikkelen om personlighetspsykologi har vært litt seriøs og vanskelig å fordøye. Av den grunn, la oss avslutte den i en mer avslappet tone. Her er en sang til deg: