Paranoid psykose – Hva er det, hvorfor er det skadelig?

oktober 15, 2019
Paranoid psykose er en kompleks og emosjonell tilstand. I psykiatrien anses det som en mindre del av større lidelser, mens psykoanalysen i stedet betrakter det som en lidelse i og av seg selv.

Hva er paranoid psykose, egentlig? Før vi svarer på dette spørsmålet, er det verdt å nevne at psykiatere og psykoanalytikere har forskjellige svar og definisjoner. Konseptet kommer fra psykiatrien, og folk trodde lenge at det bare var en form for sinnssykdom.

Etter hvert som tiden gikk, fjernet psykiatrien begrepet for andre diagnoser. Dette var delvis fordi ekspertene begynte å betrakte tilstanden som en del av andre psykiske problemer, som schizofreni. Dermed var det ikke lenger klassifisert som en egen lidelse, og ble heller betraktet som et symptom på andre lidelser. Ifølge DSM er lidelsen som ligner mest på paranoid psykose, vrangforestillingssyndrom.

Psykoanalysen derimot, ser det på en annen måte. Sigmund Freud så på fenomenet som en form for nevrose som kom fra besettelse. Det var senere, særlig takket være Schreber-saken. at han begynte å betrakte det som en form for psykose. Så har vi også Lancan, som faktisk skrev doktoravhandlingen sin basert på Aimée-saken: kurert paranoid psykose.

«De paranoide tar aldri helt feil.»

-Sigmund Freud-

Litt om historien til paranoid psykose

Paranoid psykose er en tilstand som medfører en urikitg oppfattelse av virkeligheten.

I lang tid brukte folk paranoid psykose, eller paranoia, som et synonym for galskap. Den tyske psykiateren Kahlbaum var den frøste personen som omtalte det som en egen tilstand i 1836. Kraft-Ebing tok dette konseptet litt lenger i 1879. Han definerte det som en «mental fremmedgjøring som først og fremst påvirker dømmekraft og resonnement».

Selv om det ble gjort flere forsøk på å beskrive denne mentale tilstanden, skilte Kraepelings teori fra 1889 seg ut. Etter dette forsto folk paranoia som en slags lidelse der du har vrangforestillinger, uten andre meningsfulle symptomer.

Dette var oppført i DSM frem til 1987, da det ble erstattet av syndromer som vrangforestillingssyndrom og paranoid personlighetsforstyrrelse.

Paranoid psykose i psykoanalysen

Sigmund Freud begynte å snakke om paranoia, uten å konseptualisere det fullt ut, i sin bok «The Neuro-Psychoses of Defense» fra 1894. Freudiansk psykoanalyse fokuserte hovedsakelig på nevroser. Til å begynne med assosierte Freud paranoia med projeksjon, men han kom aldri med noen ytterlige konklusjoner på emnet.

Neisser var den personen som formet den grunnleggende måten psykoanalysen ser på paranoid psykose som en mental tilstand på. Han sa at det egentlig var «en unik form for tolkning». En paranoid person føler at alt de ser og hører handler om dem på en eller anen måte.

Jacques Lacan tok dette konseptet mye lenger. I en tekst fra 1958, der han snakker om Freuds Schreber-studie, definerer han paranoia som «identifikasjonen av glede på en annens persons sted».

Lacan var en kryptisk forfatter, og det er ikke alltid lett å forstå hans tekster. Sagt på en enklere måte, er uttalelsen hans som mottoet for paranoid psykose: «Den andre nyter meg».

Paranoia er et foreldet begrep for det vi i dag kaller paranoid psykose.

En avklaring av begrepet

I psykoanalysene er en som lider av paranoid psykose, ikke bare en mistroisk person, som vi har en tendens til å tenke. En person med denne mentale tilstanden fungerer ut fra to antatte forutsetninger. Den første er at en salgs «ond» eller «dårlig» ting har blitt sluppet løs, og at de vil bli et offer for den. Det andre er at det som skjer i verden er relatert til dem.

Den paranoide personen tolker verden gjennom disse to linsene, basert på deres vrangforestillinger. En vrangforestilling er i utgangspunktet en historie som ikke gir noen mening. Når det gjelder paranoid psykose, handler den historien om en eller annen form for ondskap som jakter eller jager personen. «Onde ånder overtar tankene mine», for eksempel.

I denne tilstanden tolker de alle tingene de ser gjennom linsen av historien som ble brakt til live gjennom tankene deres. Dermed kan noe så enkelt som å miste en eiendel være et bevis på at disse åndene, romvesener, demoner, eller noe annet, leker med dem og plager dem.

Det er mottoet som Lacan pekte på: «Den andre nyter meg». Overfor det føler de seg passive. De forskyver alt som skjer med dem til den andre: «Det var ikke meg, det var dem». Denne troen og de vrangforestillingene kan føre til enkle ting, som sjalusi, eller til mer alvorlige problemer, som Aimée-studiet.

  • Freud, S. (1911). Puntualizaciones psicoanalíticas sobre un caso de paranoia (Dementia paranoides) descrito autobiográficamente. Obras completas, 12, 1-73.