Minoritetsstress og LHBTIQ+-befolkningen

Minoritetsstress er et problem som LHBTIQ+-befolkningen står overfor. Men hvor kommer dette stresset fra? Hvordan viser det seg? Til slutt, hvilke konsekvenser får det?

I mange år har LHBTIQ+-befolkningen måttet overvinne hindringene fra et samfunn som er ufølsomt for deres realiteter. Noen forfattere antyder faktisk at denne befolkningen står overfor utfordringer som aldri oppleves av andre sektorer i samfunnet. Ilan H. Meyer har foreslått en modell for å studere dette problemet. Han kaller det minoritetsstress.

Minoritetsstressmodellen sier at minoriteter som gruppe på grunn av sin status er sårbare for økt stress. Meyers teori gjør det mulig å mer nøyaktig vurdere stressfaktorene de opplever og deres effekter. Derfor er det en nyttig ressurs innen psykologi, siden den lar oss bedre forstå behovene til denne befolkningen.

Minoritetsstress

Stress er en følelse som dukker opp i situasjoner som oppleves som en trussel eller utfordring. Til en viss grad er det en adaptiv prosess fordi det gir oss et ekstra “push” for å møte kravene i situasjonen, men det blir et problem når vi opplever det over lengre perioder.

Alle mennesker kan være utsatt for kronisk stress av ulike årsaker. Imidlertid lider LHBTIQ+-befolkningen en større risiko for å lide av stress på grunn av situasjoner som er assosiert med tilstanden deres av å være. For eksempel, for transpersoner er det i mange land et problem å få kjønnsidentiteten sin juridisk anerkjent. Samtidig skaper dette vanskeligheter for dem med å få tilgang til arbeid, helse, utdanning osv.

Derfor kan vi si at LHBTIQ+-mennesker møter utfordringer som ligger i deres kjønnsidentitet eller seksuelle legning. Disse stressende situasjonene er de som Ilan H. Meyer inkluderte i sin modell for minoritetsstress.

Hvordan observeres minoritetsstress?

Til nå har det ikke vært mulig å nøyaktig definere stressfaktorene LGBTIQ+-befolkningen opplever. Meyer har satt sammen en serie som han fant var utbredt.

1. Tidligere erfaringer med diskriminering

Som nevnt tidligere har det sosiale miljøet til LHBTIQ+-personer en tendens til å være ufølsomt for deres erfaringer og behov. Derfor er det vanlig at de blir diskriminert i familiemiljøet og på skolen eller jobben. Denne typen opplevelser forårsaker lidelse og følelser som skyld eller skam som skader deres mentale helse.

På samme måte har Barrientos et al. (2019) gjennomførte en studie om effekten av seksuelle fordommer på chilenske transpersoner. Forskerne konkluderte med at de lider av angst- og depressive symptomer, rusmiddelbruk, selvskading og selvmordstanker og -forsøk.

2. Forventninger om avvisning

En annen viktig faktor i minoritetsstressmodellen er forventningene om avvisning som LHBTIQ+-befolkningen opplever.

På grunn av tidligere erfaringer med diskriminering har de en tendens til å utvikle avvisningsangst. De oppfatter en konstant trussel om diskriminering i omgivelsene og ser fremtiden på en dyster måte.

3. Tilsløring av seksuell legning eller kjønnsidentitet

LHBTIQ+-personer har en tendens til å skjule sin kjønnsidentitet eller seksuelle legning. Dette er neppe overraskende med tanke på at de ofte blir avvist for slik de er. I tillegg lever de med en forventning om at miljøet deres vil diskriminere dem på en eller annen måte.

Som et resultat skjuler de hvem de er for å unngå stresset og angsten som genereres av opplevelsen av avvisning. Denne oppførselen forsterkes fordi de ved å gjemme seg oppnår visse sosiale fordeler. Selv om det samtidig genererer lidelse fordi de må undertrykke sine virkelige ønsker, drømmer og mål.

4. Internalisert hat

Minoritetsstress kommer også til uttrykk gjennom forakt for seg selv. Homofile, lesbiske, bifile og transpersoner har en tendens til å introjektere samfunnets avvisning i seg selv. Følgelig føler de hat for sine egne ønsker og personlighetstrekk. Dette kan føre til at de tar beslutninger som å gjennomgå “konverteringsterapi” for å undertrykke hvem de er.

Det skal bemerkes at det ikke finnes vitenskapelige bevis for at det er mulig å endre eller “kurere” seksuell legning eller kjønnsidentitet. Denne typen “behandlinger” kan gjøre eksisterende psykiske helseproblemer enda verre. I tillegg drives mange konverteringssentre av religiøse organisasjoner som ikke har lisens til å utøve psykoterapi.

5. Mestring

LHBTIQ+-personer opplever spesielle vanskeligheter når det gjelder å møte virkeligheten. På den ene siden, hvis de åpent aksepterer hvem de er, kan de bli ofre for diskriminering og vold. På den andre, ved å gjemme seg, fortsetter de å være ofre for sosiale fordommer. Faktisk er de i en dårlig posisjon enten de møter situasjonen eller ikke.

På grunn av dette står LHBTIQ+-befolkningen overfor en økning i usikkerhet om fremtiden. Kanskje de lurer på om ting noen gang vil endre seg? Bør de akseptere hvem de er og risikere å lide? Eller holder de seg skjult og undertrykker det de føler?

Effektene av minoritetsstress

Vi vet allerede at stress er en følelse som kan påvirke langsiktig mental og fysisk helse. Av denne grunn er det logisk å anta at LHBTIQ+-befolkningen på grunn av minoritetsstress lider av flere helseproblemer.

Mongelli et al. (2019) gjennomførte en systematisk oversikt over minoritetsstress og psykisk helse i denne befolkningen. De konkluderte med at bevisene indikerer at disse gruppene har en høyere grad av psykiske endringer.

Annen forskning utført av Flentje et al. (2019) studerte forholdet mellom minoritetsstress og biologiske utfall. De fant bevis som tyder på en mulig sammenheng mellom disse variablene. Forfatterne påpeker imidlertid at det er behov for mer forskning i denne forbindelse.

Avslutningsvis gir Meyers modell oss et vindu for å bedre forstå vanskelighetene til LHBTIQ+-populasjonen. Det er en nyttig ressurs for psykisk helsepersonell som arbeider med denne typen saker. Modellen for minoritetsstress tjener videre til å videreutdanne befolkningen om minoriteters erfaringer.