Mennesker med tvangsmessige behov: Et alt for vanlig fenomen

Folk med tvangsmessige behov sirkler rundt oss som innpåslitne insekter på jakt etter mat. De snakker bare ett språk: “Jeg vil, jeg trenger, jeg må fortelle deg …” Vi snakker om mennesker som ikke klarer å håndtere sine frustrasjoner. Som mangler personlig autonomi og evnen til å ta ansvar for eget liv på en sammenhengende og moden måte.

Mange psykologer sier at disse overdrevne “behovene” er den virkelige uroen vi opplever i det 21. århundre. Kanskje det er samfunnet selv som har presset oss mot denne typen oppførsel. Det har i mange tilfeller vært styrt av forbrukeres etterspørsel og et nesten konstant behov for å fylle vår eksistensielle tomhet.

Vi mangler “noe” og vi vet ikke hva det egentlig er. Det er derfor vi noen ganger blir triste sjeler som henger sammen med våre venner på jakt etter et løft eller underholdning for å tilfredsstille vår uforklarlige lengsel. Noen ganger jakter vi en umulig kjærlighet, nye opplevelser, en ny mobil eller nye klær. Noen ganger benytter vi en ny tv-serie for å hjelpe oss å glemme stresset og våre problemer, eller mat for å lindre vår angst, etc.

Vi trenger alle ting, vi trenger alle mennesker. Vi er alle “trengende” til en viss grad. Problemet oppstår imidlertid når denne mangelen gjør oss til personer med tvangsmessige behov. Vi snakker om typen mennesker som er på desperat jakt etter noe de ikke kan definere. Ved å gjøre det irriterer de andre og får dem til å føle seg forpliktet til å sørge for deres behov og tilfredsstille deres krav.

Tvangsmessige behov og psykologen

Dette er et voksende fenomen som fortjener fokus og fremfor alt, å bli forstått. Personer med tvangsmessige behov florerer mer enn noensinne, og er også et av de vanligste tilfellene i psykologenes klinikker. De kommer meget forvirret, veldig frustrert, og er ofte sint på hvordan verden har behandlet dem. Eller nærmere bestemt på hvordan deres venner og familie har behandlet dem.

Ingen ser ut til å leve opp til forventningene deres. Ingen har klart å gi dem kjærligheten de føler de fortjener heller. Folkene som alltid stiler opp for dem, kan ikke engang regnes med én hånd. Personer med tvangsmessige behov forstår kun verden fra sitt eget perspektiv. De kan ikke forstå omfanget av deres konstante, egoistiske og totalitære krav.

Deres holdning er så barnslig og krevende at det første psykologen må gjøre er å bryte den barrieren. Han er nødt til å få dem til å se at bak det konstante behovet finnes det en ufattelig tomhet. Å oppnå dette er ikke lett. De har alltid vært vant til å bidra med den minste egeninnsatsen mulig. Og latt andre ta seg av dem, løst sine problemer og frigjort dem fra all sin frykt og vanskeligheter.

Hvordan kan man hjelpe folk med tvangsmessige behov?

Livskvaliteten til en person som har følelsen av at han alltid mangler “noe” kan være forferdelig. Albert Ellis sa en gang “vårt konstante behov får oss til å miste kontroll og fører til negative følelser.” Hvis det er slik, skyldes det noe så åpenbart og enkelt som: at følelsen av å “trenge noe” er relatert til vår sans for overlevelse.

Med andre ord tror vi at vi ikke kan komme oss videre uten å fylle tomrommet vi opplever. Hvis folk ikke hjelper meg eller hvis de ikke støtter meg, hvis jeg ikke kan få denne tingen eller den tingen så vil alt falle fra hverandre. Følgelig avler følelsen av å mangle noe frem frykt, frykten gir behov, og behovet fører til fortvilelse. Vi står overfor en ond sirkel som må deaktiveres slik at vi kan fungere på en mer logisk, sunn og meningsfull måte.

Råd for å slutte å trenge

Det første trinnet vi må ta med disse menneskene er å jobbe med deres virkelige behov. En god øvelse er å prøve å erstatte “Jeg trenger” med “Jeg vil ha”. For eksempel:

• “Jeg trenger andre til å høre på meg” ⇔ “Jeg må føle meg verdsatt, fordi jeg ikke elsker meg selv nok”
• “Jeg trenger andre til å hjelpe meg med å løse mine problemer” ⇔ “Jeg trenger hjelp fordi jeg ikke klarer å håndtere det som skjer med meg alene”.

Når personen har avklart hvor tomheten eller svake punkter stammer fra (dårlig selvtillit, usikkerhet, manglende evne til å løse problemer, manglende beslutningsevne osv.) Så er det tid for å jobbe med hvert av disse aspektene i dybden.

Et annet avgjørende punkt i denne prosessen er å få pasienten med tvangsmessige behov til å bruke en enkel regel i sitt daglige liv: “Jeg må prøve å finne i meg selv det som jeg leter etter i andre mennesker”.

• Med andre ord, hvis jeg trenger noen andre til å finne ut av et problem, vil jeg i stedet prøve å finne ut av det selv. Hvis jeg vil at noen skal gi meg sin støtte i en bestemt situasjon, vil jeg først prøve å motivere meg selv. Jeg vil prøve å finne styrke og positive ord inni meg selv for å oppnå det målet jeg har satt meg.
• På samme måte kjennetegnes denne typen personlighet av tilbakesatt personlig utvikling. Det anbefales derfor å oppmuntre dem til å oppleve nye ting for å hjelpe dem å reflektere og jobbe med å åpne opp sine følelser.

Sist men ikke minst skader det aldri å jobbe med empati og sosial bevissthet. De trenger å forstå at andre har behov også. Og at i livet må du ikke bare bruke verbene “vil” eller “trenge”. Men også et annet ord som er enda viktigere, “å gi”.