Marcelo Ceberio: Nevroplastisitet og terapi
Marcelo Ceberio er en av de mest lysende figurene innenfor psykologien. Han har skrevet en rekke verk, vitenskapelige artikler og mer enn 25 bøker som Heaven Can Wait, Superheroes Also Go To Therapy og Cinderella & The Ugly Ducklings.
Dessuten, dersom det er én ting denne argentinske terapeuten er kjent for, er det å være en av de største representantene for den systemiske tilnærmingen. Marcelo Ceberio studerte denne modellen ved Mental Research Institute i Palo Alto, i California. Dette er for tiden også hans arbeidsplass, hvor han arbeider som professor og forsker.
Vi har hatt den store gleden av å intervjue Marcelo Ceberio for å få innsikt om et veldig interessant emne: Nevroplastisitet i forhold til psykoterapi.
Marcelo Ceberio: “Å oppnå nevroplastisitet gjennom terapi er mulig”
Den menneskelige hjernen er fremdeles omgitt av mystikk. Dette bemerkelsesverdige organet veier omtrent 1,5 kilo og er satt sammen av svært sofistikerte nevrale forbindelser. Noen mennesker er kanskje ikke klar over dette, men alt vi gjør eller tror og tenker, kan faktisk endre disse forbindelsene. Det er dette vi kaller nevroplastisitet. Det refererer til hjernens evne til å endre seg basert på atferden vår. Dette gjelder både dens fysiske struktur, så vel som dens funksjonelle organisering.
Dette ble ikke akseptert før nylig. Egentlig var det flere som mente at etter mennesker når en viss alder, vil det være umulig for hjernen å danne nye nevrale nettverk. Imidlertid prøver nå viktige personer, som Dr. Álvaro Pascual Leone, å forstå disse mekanismene. Blant annet da de kan forårsake endringer hos kliniske pasienter.
I mellomtiden avslører Marcelo Ceberio hvordan den terapeutiske prosessen i seg selv favoriserer nevroplastisitet i enhver form for psykologisk tilnærming. Når det er sagt, er dette forhåpentligvis et verktøy som kan tillate oss å rekonstruere betydninger og å skape nye tankemønstre som vil forbedre pasienters velvære. Marcelo Ceberio forklarte det for oss i dette interessante intervjuet.
Spørsmål #1: Marcelo Ceberio, hva er nevroplastisitet?
Tenk at det ikke er lenge siden folk trodde at det var umulig å opprette nye nevrale nettverk! Per i dag vet vi at vi fortsetter å danne nettverk og nettverk, og flere nettverk, helt frem til våre siste øyeblikk på jorden! Nevroplastiske nettverk innebærer en kjede av partnernevroner som forsterker hverandre.
Det er som en nevral dominoeffekt, der nervecellene opererer i kjeder og jobber sammen. Dersom miljøet er utsatt for endringer, trenger vi atferdsplastisitet for å kunne tilpasse oss de endringene. I tillegg til det, trenger vi også en nevral assosiasjon som produserer en nettverksreaksjon som involverer emosjoner, refleksjoner og handlinger.
Denne plastisiteten er en egenskap av biologiske systemer, som lar dem tilpasse seg endringer i miljøet, slik at de kan overleve. Derfor er læringsprosesser og hukommelse prosesser som favoriserer fleksibilitet; og jo mer plastisk nervesystemet er, jo større blir læringskapasiteten til organismen.
På dette tidspunktet må vi huske at darwinistiske grunnleggende emosjoner (glede, tristhet, avsky, frykt, overraskelse og sinne), har gjort tilpasning og overlevelse mulig på forskjellige måter.
Spørsmål #2: Hvordan kan vi oppnå nevroplastisitet?
En del av den menneskelige prosessen for kommunikasjon er formet gjennom en rekke handlinger, tilbakemeldinger og interaksjoner som gir mange konstruksjoner fulle av ulike betydninger. Imidlertid produserer disse betydningene også det nevnte kretsløpet, så det er i utgangspunktet et uendelig system som går i en loop om og om igjen.
Allikevel, når handlinger (inkludert tale) blir integrert i konteksten, produserer de umiddelbart kodinger av samtalepartneren. Dette er grunnen til at svar i samtaler oppstår som et produkt av personlige konstruksjoner av attributter.
Alt (med dette refererer jeg til emner, situasjoner og objekter) vi opplever er en del av en kategori. Nå er kategorier kognitive bokser som bærer en spesifikk semantikk. Disse kategoriene grupperer ting i separate klasser; og samtidig kan en kategori være en del av en annen kategori, og integrere enda flere kategorier. For eksempel vil en stol falle innenfor kategorien møbler, men samtidig kan en stol være en del av en kategori som samler ulike stiler av stoler.
Kategoriske nettverk har sine motsetninger
Gjennom persepsjon, finner vi distinksjoner. Med andre ord, vi fokuserer eller forblir oppmerksomme på visse ting som påvirker oss. Nå er mange av disse tingene inkludert i kategorier som går sammen og danner et nettverk med en eller flere betydninger. I denne forstand har kategoriske nettverk sine motsetninger i nevroplastiske nettverk.
Perseverasjon i handlinger utviklet under de samme konstruksjonene av mening, vaner, vanen av å utføre handlinger under de samme skjemaene, mislykkede forsøk på løsninger, men som individet fortsetter å bruke til tross for å oppnå et uønsket resultat, viser alle den same banen til nevrale nettverk. Når nettverket opprettholdes, blir det systematisert, og det er da vi faller inn i en følelse som går imot forskjellige handlinger, oppfatninger eller emosjoner, som en slags apati. I utgangspunktet er det det motsatte av kreativitet.
Denne lille prologen gir uttrykk for at vi kan oppnå større nevroplastisitet ved å trene oss selv. Det er en enorm utfordring å velge alternative veier fremfor tradisjonelle, men det er en måte å utvide de nevroplastiske nettverkene våre på.
Når vi snakker om stier, er jeg, som et eksempel, en maratonløper. Jeg ser hvor mange som trener på kjente steder som parker, gater løpebaner osv. Det er bare noen få som tør å prøve alternative ruter. De fleste av dem velger vanligvis de forutinntatte banene. En øvelse for å stimulere nevroplastisitet ville være noe så enkelt som å løpe på steder utenom de tradisjonelle stedene.
Å pusse tennene våre med den ikke-dominante hånden vår, å gå baklengs, eller lete etter alternative løsninger til hva vi normalt ville gjort, er noen av testene som hjelper oss med å bygge nye og ulike stier i nettverkene våre, både nevrale og kategoriske.
Spørsmål #3: Er det mulig å jobbe med nevroplastisitet i terapi?
Nevrale nettverk brukes alltid i terapi. Når en pasient snakker om problemene sine, vil talen deres om beskrivelsen av hendelsesforløpet vise en nevroplastisk kjede.
Betydningene, måten de behandler informasjonen på, og måten de beveger seg på, danner alle sammen et nevralt nettverk. Husk at jeg påpekte at dersom verden bygges gjennom kategorier som er fulle av semantikk, har dette nettverket av kognitive kategorier sitt nevrobiologiske motstykke i den nevrale kjeden.
Jeg ser på terapi, eller rettere sagt den terapeutiske prosessen i enhver tilnærming som et stort steg med vilje til rekonstruering, uansett hvilken vei som brukes til å gripe inn; både den pragmatiske (instruksjoner i oppgaver), eller emosjonelle (psykodrama, bruk av kroppen), så vel som den kognitive (positiv konnotasjon).
Endringen av kategorier og omstrukturering av mening er et produkt av å sette sammen et nytt nevroplastisk nettverk. Dette refererer til en nevronsekvens som konstruerer en alternativ rute til den som allerede er utviklet. Med andre ord, den bryter med den nevrale systematiseringen, nettverket som gjennomførte produksjonen av vonde følelser, sinne og anspenthet. Nevralkjeden former hvordan vi prosesserer informasjon.
På grunn av det faktum at vi er nevroplastiske, kan vi skape muligheter for endring både gjennom ord og non-verbalt språk. Terapeuten vil strategisk gripe inn for å fremme dannelsen av alternative nettverk.
Spørsmål #4: Er alle situasjoner eller problemer som pasienter bringer opp i terapi mottakelige for å jobbe med nevroplastisitet?
Ja, selvfølgelig. Som jeg nevnte i forrige spørsmål, innebærer alle menneskelige problemer dannelsen av nevroplastiske kjeder. I terapi dekonstruerer vi dem ved å lage nye kategorier og alternative nettverk til de tradisjonelle.
Det kan høres veldig enkelt ut, men det er faktisk en meget kompleks prosess, en slags sameksistens mellom kunst og vitenskap. Jeg har nylig diktert flere forelesninger om systemisk epistemologi.
Handlingene våre og måten vi emosjonelt eller kognitivt behandler informasjon på, danner nettverk på en automatisert måte. Det er dette som fører oss til mer av det samme, og til å alltid bruke de samme mekanismene selv om vi oppnår uønskede resultater.
Fordommer, mandater og ritualer er en del av den stive bevæpningen av nevrale nettverk som hindrer dannelsen av alternative nettverk. Men terapeuter har verktøy for å håndtere dette.
Spørsmål #4.1: Marcelo Ceberio, kan du gi oss et eksempel?
Jeg vil alltid huske et jødisk par med fire barn som kom for å spørre meg om hvorfor deres eldste datter konverterte til kristendommen. Disse foreldrene kunne ikke forstå hvorfor datteren deres ikke ville la de to barna sine se søskenbarna sine.
Jeg satte i gang med å grave dypt ned i oppveksten og historiene til de fire barna. Den eldste hadde giftet seg med en dypt religiøs jøde, og hele familien deltok i de mest ekstreme ritualene. Det andre barnet var en jøde som praktiserte religion akkurat som foreldrene sine; han var fleksibel, deltok i sabbat fra tid til annen og gikk i tempelet. De yngste var ateister og hadde katolske partnere. En av dem fikk en sønn, og av religiøse grunner, kunne ikke hans religiøse søskenbarn ha kontakt med han.
Foreldrene følte seg urolige fordi noen av parene bestemte seg for å ikke delta på familiesammenkomster. De kunne ikke forstå datteren og svigersønnens holdning. Hvordan kan andakt og religiøse bånd være sterkere enn deres bånd av blod, deres familiære tilknytning? De følte seg utrolig skyldige over oppveksten de hadde gitt barna, og lurte på hva de hadde gjort galt.
Det var på tide å oppsøke terapi
De måtte lære mye om religion for å forstå hvor sterk denne fikseringen kan være. Imidlertid var hovedinngrepet fremfor alt annet en rekonstruering av deres skyldfølelse. Blant annet sørget jeg for å tydeliggjøre at de var gode foreldre. De var kjærlige og bekymret for barnas velferd, til det punktet at det førte til at de oppsøkte terapi.
Jeg bekreftet på det sterkeste at de hadde fått disse barna til å vokse med valgfrihet på alle nivåer: ideologiske, sosiale, politiske og religiøse. Dette paret hadde aldri tvunget barna til å følge en bestemt modell. Tvert imot, de hadde all friheten i verden til å velge hva de ville tro på.
Dette tilfellet er en direkte konsekvens av å oppdra barn med en så stor grad av frihet. Det er viktig å merke seg at denne risikoen antas. Dersom foreldrene imidlertid ikke ønsker noe annet enn valgfrihet for barna sine, er risikoen mer enn velkommen. Derfor gratulerte jeg dette paret, fordi de hadde vært kjærlige og ansvarlige foreldre.
De forlot timen forvirret, men uten følelser av skyld. I den neste timen så de lykkeligere ut og hadde begynt å organisere fester og andre familiesammenkomster. Prosessen for omklassifisering forårsaket en endring av kategori i de samme hendelsene. Som en konsekvens ble andre handlinger deretter utviklet. Det er en nevroplastisk endring: Endring av en kategori impliserer at en annen synaptisk kjede ble gjennomført.
Spørsmål #5: Var den endringen i terapi relatert til nevroplastisitet på noen måte? I så fall hvordan?
Selvsagt. Når intervensjonen er passende for pasienten, skaper muligheten for å endre betydninger et alternativt nettverk til det trege og systematiserte.
Mønsteret, stilen, måten intervensjonen håndteres på, er alt instrumentalt. Mer enn innholdet, er det virkningen av terapien som gjør det mulig å danne en ny kategori. Å oppdage banene pasienten bruker mest (om de er visuelle, taktile, luktende, auditive, osv.), gjør at terapeuten kan snakke klientens språk, og dermed gi den mest effektive introduksjonen av intervensjonen.
Spørsmål #6: Har det å arbeide med konstruksjonen av virkeligheten, med andre ord, å jobbe med en persons kognisjon, noe med nevroplastisitet å gjøre?
Når vi snakker om restrukturering av betydninger, snakker vi om å danne kategorier som gjelder mer fleksible fakta. Det er grunnen til at når det skjer en endring på kognitivt nivå, forventes det forskjellige følelser og handlinger. Derfor er det en konstruksjon av en alternativ virkelighet.
I tillegg, dersom vi jobber med modifiseringen av våre nevrale nettverk, vil vi nå en større nevroplastisitet og trene vår kreative hjernehalvdel, som er den høyre. På den måten kan vi tenke på flere alternative løsninger til ulike problemer, og vi vil kunne tilpasse oss for å bedre forstå andres synspunkter. I utgangspunktet blir vi mer empatiske og vi lærer å lettere konstruere flere synspunkter på ting.
Spørsmål #7: Er det noen sammenheng mellom epigenetikk og nevroplastisitet?
Epigenetikk er den grenen av biologi som studerer hvordan interaksjoner mellom gener og deres produkter gir opphav til fenotyper. Her det noe viktig å huske på. Det vi observerer er ikke en persons genotype, men deres fenotype, som er et resultat av interaksjonen mellom genotype og kontekst.
Per i dag, er det fremdeles ingen universell enighet om i hvilken grad vi formes av miljøet vårt. Så epigenetikk dukket opp som en bro mellom genetikk og påvirkninger fra miljøet. Den vanligste definisjonen av begrepet “epigenetikk” er studiet av arvelige endringer i genfunksjon som oppstår uten endringer i DNA-sekvensen.
Husk at stress påvirker immunforsvaret og er nøkkeleffekten av alle sykdommer, fra en enkel forkjølelse til kreft. Hvordan reagerer to personer som står overfor den samme situasjonen så ulikt; mens den ene kan bli syk eller få symptomer, kan den andre forbli helt frisk?
Denne ulikheten er avhengig av hver persons DNA. Stress aktiverer tause gener, som bare er aktive under kaotiske situasjoner. Dette er tilfellet for tvillinger som har et gen for kreft i sitt DNA: Den ene dør av kreft som 30 åring, og den andre dør av naturlige årsaker i en alder av 90. Hva er forskjellen mellom dem?
Livsstil, negative emosjoner, miljøfaktorer, vaner, forbruk av tobakk og alkohol, kosthold, stress og svært emosjonelle situasjoner kan ha en stor innvirkning på genene. Prosessen som skaper forhøyede nivåer av kortisol via stress som gir plass til metylering eller acetylering av histonene som aktiverer genene, er imidlertid ukjent.
Du kan si at nevroplastisitet er en anti stress-faktor. Å ha større fleksibilitet, empati og en selvsikker besluttningsprosess gjør livet enklere. Dette er grunnen til at det er praktisk å bryte med de epigenetiske aktiveringskretsene for å forbedre livskvaliteten.
En stor takk til Marcelo Ceberio
Som du kan se, er det mulig å få større nevroplastisitet. Å trene opp nye kognitive ruter og alternative baner er ikke den eneste måten å gjøre det på. Terapeutisk arbeid er også et alternativ. Det var uten tvil en fantastisk læringsmulighet å snakke med Marcelo Ceberio.
