Livet i alderdommen: Ensomhet på sykehjemmet

august 8, 2019
Livet på sykehjemmet kan være veldig trist og ensomt. Les mer om dette emnet i denne artikkelen!

Hver gang jeg drar til et sykehjem, føler jeg motstridende følelser inne i meg. På den ene siden, føler jeg en enorm glede for at disse fantastiske sentrene som tar vare på eldre eksisterer. Alle de profesjonelle som arbeider på disse stedene er virkelig beundringsverdige. På den andre siden, kan jeg ikke noe for det, men jeg føler meg trist. Når jeg gikk på høyskolen, jobbet jeg i praksis på et sykehjem. Noe som alltid vil være etset inn i hukommelsen min, er det faktum at noen av de som arbeidet der fortalte meg at noen av pensjonistene som bodde på sykehjemmet, ikke hadde blitt besøkt en eneste gang på flere måneder.

En gang iblant, besøker jeg onkelen min på sykehjemmet der han bor. Stedet blir godt tatt vare på, og det samme blir han. Han får også bra mat. Selv om han ikke er så gammel, er han ute av stand til å ta være på seg selv. Han har verken en partner eller barn. Å ta med ham til sykehjemmet var en stor avgjørelse for hele familien. Han er lykkelig der og har selv gått opp noen kilo. Arbeiderne oppfører seg bra. Jeg liker å dra på besøk for å ta en kopp kaffe med ham. Han jubler og hilser på meg ved å si «Hvordan går det, mester!?». Han forvekslet meg imidlertid ofte med broren min.

De triste korridorene på sykehjemmet

Jeg må gå gjennom halve bygningen for å komme til rommet til onkelen min. Jeg tar heisen for å komme meg til etasjen hvor han holder til, hvor jeg overrasker ham. For å komme meg til rommet hans, må jeg gå gjennom an korridor hvor det alltid sitter flere eldre i rullestoler. Det er som om de ikke engang kan bevege seg. Når jeg går forbi, smiler jeg til dem. Noen ser på meg og smiler tilbake, andre ser på meg uten å smile, og noen legger ikke engang merke til at jeg er der.

Noen ser så triste og nedslåtte ut at jeg ikke kan la være å lure på hva de tenker på og hvordan livene deres var før de flyttet til sykehjemmet. Jeg lurer for det meste på om de forestilte seg at de ville ende opp i en ubevegelig rullestol, overveldet av sykdomsfølelsen eller livet i seg selv.

Eldre mann

Når jeg jobbet i praksis, husker jeg at jeg møtte en eldre mann som delte rom med en kvinne som bare lo og var høylytt. Mannen virket ganske voldelig. Alzheimers sykdommen hans var så alvorlig at han bare så vidt kunne snakke.

En dag bestemte jeg meg for å snakke med ham. Jeg satt på siden av han og begynte å spørre ham om livet hans. Jeg fikk ham til å fortelle meg hvor han ble født. Etter det, begynte jeg sakte men sikkert å få mer ut av han. En dag smilte han til og med til meg. Det overrasket meg.

De vil bare ha hengivenhet

En av dagene når jeg jobbet i praksis, gikk jeg nedover korridoren når jeg hørte ham skrike. Jeg gikk til rommet hans og fant to arbeidere som prøvde å få ham opp for å dusje ham. Mannen kunne imidlertid ikke slutte å skjelve.

Jeg gikk inn på rommet, og når han så meg, slappet han av fullstendig. Det var nøkkelen jeg hadde lett etter siden begynnelsen. Bak det uttrykksløse blikket og de påvirkede kognitive kapasitetene, var det en person som rett og slett hadde et behov for hengivenhet.

Å få kjærlighet og selskap er så viktig for disse menneskene. I denne forbindelse, startet Gea Sijpkes, direktør for Stichting Woon- en Zorgcentrum Humanitas Deventer i Nederland, et prosjekt om dette. I 2012, bestemte hun seg for å gi gratis overnatting til studenter på sykehjemmet, i bytte mot at de brukte minst 30 timer i måneden med de eldre beboerne.

Sjeler som lengter etter å føle seg koblet til andre

Både på sykehjemmet hvor jeg jobbet i praksis og der onkelen min bodde, har jeg sett at de fleste eldre menneskene føler seg ensomme. Helsepersonell som jobber på disse stedene, har mye arbeid og kan ikke tilby nødvendig støtte. Videre, er jeg svært trist over de eldre beboerne om nesten ikke får besøk, hvis de får det i det hele tatt. Bak hver og en av dem, er det en sjel som lengter etter å skape et bånd med en annen person. Ensomhet konsumerer dem litt etter litt.

Jeg føler at samfunnet har lært oss at bare funksjonelle ting er verdt å ta vare på. Jeg kan ikke forstå det faktum at så mange familier bestemmer seg for å la de eldre være på sykehjem når de mener at de ikke kan bidra med noe lenger. Det verste med det hele, er at når de gjør det, så drar de ikke engang for å besøke dem. Eldre mennesker har en historie som det er verdt å lytte til. De er like betydningsfulle som yngre mennesker. Vi trenger ikke å forlate en person bare fordi de har blitt eldre.

Sykehjem er flotte alternativer i mange tilfeller. Denne artikkelen har bare som mål å fremheve ensomheten og følelsen av forlatthet som mange eldre er utsatt for. Dessverre behandler mange voksne eldre som om de var en byrde. De bestemmer seg for å la dem være på sykehjemmet, og deretter glemmer de dem.

Yngre og eldre hender

Det flotte arbeidet helsepersonell på sykehjemmet gjør

På grunn av hektiske tidsplaner og annet ansvar, er det mange familier som ikke lenger kan da vare på sine eldre når de ikke klarer å ta vare på seg selv lenger. I disse tilfellene, er sykehjem et flott alternativ. Det er imidlertid viktig å huske å besøke dem regelmessig. Vi trenger alle kjærlighet, uansett alder.

Mange eldre synes at det er greit å bo på et sykehjem. De visner imidlertid bort når de menneskene de er glade i ikke tar seg tid til å treffe dem en gang iblant.

Det flotte arbeidet som disse institusjonene utfører, er noe vi alltid bør sette pris på. Uten dem, ville mange familier i nød ty til desperate tiltak for å ta vare på de eldre.

Kort sagt, må vi begynne å vurdere de eldste litt mer. Du trenger ikke å være ved deres side hele tiden, men husk å besøke dem ofte. Vi må ikke glemme at de tok vare på oss da vi var yngre. La oss tilbakebetale dem for alt de gjorde for oss.