Å leve med morens smerte er vanskelig for et barn

Mor, jeg vil ikke miste deg. Jeg har ikke lyst. Jeg nekter. Derfor trenger jeg at du tar vare på deg selv. Jeg trenger at du fortsetter å kjempe, at du ikke gir opp. Ikke mist smilet ditt, snakk med meg med ømhet hver dag, oppretthold gnisten din, beskytt essensen din.

Derfor ber jeg deg om å aldri gi opp, mor. Selv om du må stå imot tusen-og-en kamper. Du stoler på ryggen min for støtte, en ryggrad smidd i den reneste, dypeste og mest evige kjærlighet. En kjærlighet som jeg kan redegjøre for og gi gjennom hele mitt liv.

Sammen vil vi bevege oss fremover og overvinne enhver hindring som forsøker å stå mellom oss og i livets vei. Det er derfor, mor, jeg ber deg om å aldri forlate meg, om å være sterk. Jeg lover at jeg vil stå ved din side for å ta vare på deg så lenge reisen vår i denne verden vil vare.

Jeg er klar over at på grunn av de enkle reglene i livet er det mulig at jeg må leve uten din tilstedeværelse. Imidlertid kan jeg forsikre deg om at du alltid vil forbli i hjertet mitt. Fordi min tur gjennom livet kunne ikke ha skjedd hvis det ikke var for deg. Men det lindrer ikke frykten min …

Å leve med smerten til en mor, en vanskelig prosess for barna

Vårt indre barn er ikke redd for monstre eller mørke, og frykter heller ikke fremmede eller kaos. Det vårt indre barn frykter, er å miste våre kontaktpersoner, våre referansepersoner. Vi frykter at vi ikke vil huske lukten deres, at våre øyne ikke vil kunne se håret deres og at vårt hjerte ikke vil føle varmen deres.

Gjennom hele sitt liv tar en kvinne et stort antall roller: mor, datter, kjæreste, partner, kvinne osv. Så kommer det punktet hvor hun samler uendelige mengder prioriteringer. Å holde orden på disse rollene er svært komplisert hvis vi husker at vi lever i et samfunn som pålegger visse forpliktelser på kvinner, bare fordi de er kvinner.

Vi legger til det sosiale påbudet om kvinners rolle av lidelser, rollen av å være mor, i tillegg til de unike vitale vanskelighetene hun kan oppleve. I sin tur får vi en ekstremt eksplosiv cocktail som kan gjøre at personen som ga oss livet, lider enormt.

Denne smerten som vi ser våre mødre utsatt for, er ekstremt ødeleggende for oss som barn. Vi ser våre mødre som krigere som styrken er svinnende hos. Likevel, og på grunn av denne tøffe prosessen, er det uunngåelig at vi på et tidspunkt vil invertere våre roller som barn og leke “vår mors mødre/fedre”. Når vi tar på oss denne rollen, ønsker vi å beskytte dem og hindre deres lidelse.

Vi blir til de “førstegangs-foreldrene” som frykter at deres barn vil ramle av husken. Derfor, som barn, må vi bli beskyttere. Vi jobber som motoren som bringer tilbake den vitale tryggheten til en skadet person. Da innser vi den enorme kraften som eksisterer i den kvinnelige verden og mer konkret i mors verden.

De som har levd gjennom en lignende opplevelse vet at det ikke er lett å håndtere dette. Men uten tvil får det oss til å ta noen skritt på veien mot emosjonell vekst og utvikling. Den emosjonelle forpliktelsen til å beskytte vår mor når vi føler at hun er sårbar, gir oss en bevissthet. En type bevissthet som er veldig kraftig i seg selv. Samtidig slites det, gjør vondt og ødelegger vår indre balanse, i hvert fall for en kort stund.

Fordi du er aldri forberedt på å miste din mor. Derfor oppdager du en stor styrke i deg selv som gjør at du kan gå et skritt videre. Du blir til en engel som helbreder din skadede mors sår. Deretter skjer noe fantastisk i vår indre verden. Fordi det varme blikket i vårt indre barn lærer å leve med en voksens samvittighet. Og det er uten tvil et skritt mot modenhet.