Konstruktivisme: Hvordan bygger vi vår virkelighet?

I lang tid har filosofer og forskere undret seg over hvordan vi oppfatter vår virkelighet og hvordan vi skaffer oss kunnskap. I denne artikkelen tar vi for oss en av tankegangene som besvarer disse spørsmålene: konstruktivismen. Teorien om konstruktivisme utstyrer oss med en interessant innfallsvinkel på studiet om psykologi.

Før vi tar fatt på konstruktivisme bør vi gjennomgå dens historie og forstå hvor den kommer fra. For å holde det enkelt vil vi angripe emnet fra to kanter. Først tar vi for oss anskaffelsen av kunnskap. Deretter ser vi på hvordan vi oppfatter vår virkelighet.

Hvordan tilegner vi oss kunnskap

Hvor kommer våre ideer og mentale representasjoner fra? De klassiske teoriene som tar for seg disse spørsmålene blir delt inn i to retninger. Den ene er empirismen og den andre  teorien om at det er medfødt.

Empirisme bygger på premisset om at all vår kunnskap kommer fra erfaring. Selv de minste og enkleste ideene får vi fra miljøet rundt oss, som hjernen senere fanger opp og lærer.

Antagelsen til denne teorien er at kunnskap er noe som er helt og holdent utenfor oss og blir overført til hjernen. Den kan komme fra andre og fra virkeligheten selv, som individet kopierer. Empirismen er en teori som stemmer veldig overens med sunn fornuft. Den har inspirert andre psykologiske retninger som for eksempel behaviorismen.

Teorien om kunnskap er medfødt ble til fordi empirismen virket utilstrekkelig. Man kunne akseptere at en god del av kunnskapen ble tilegnet mennesker fra eksterne kilder. Likevel blir vi likevel født med visse evner, som å knytte bånd til andre ved hjelp av å bruke sofistikert språk.

Dermed tar altså teorien om at kunnskap er medfødt utgangspunkt i at det også finnes kunnskap som ikke tilegnes gjennom erfaring. Slik kunnskap – eller programmering – er helt nødvendig for å organisere våre opplevelser (kategorier av rom, tid og tall for eksempel).

Problemet vi står overfor med denne teorien er at den kommer til kort hvordan denne medfødte kunnskapen oppstår. Den forklarer heller ikke hvorfor visse typer kunnskap oppstår til forskjellige tider. Fremfor alt forklarer den ikke hvorfor det finnes individuelle forskjeller. Konstruktivismen ønsker å løse disse problemene, sammen med problemene som kom med empirismen.

Konstruktivismen starter med prinsippet om at kunnskap er resultatet av et kontinuerlig samspill mellom virkeligheten og individet. Individet er som en intuitiv forsker. Han samler data om sine omgivelser og skaper tolkninger rundt dette. Disse tolkningene hjelper oss til å skape vår egen verden og skaper grunnlaget for hvordan individet oppfatter sitt miljø.

Hvordan oppfatter vi vår virkelighet?

Dette er også ett av de store spørsmålene, og en rekke mulige løsninger har blitt lagt frem. Den mest intuitive forklaringen, og den første som oppsto, var realismen. Denne teorien sier at vi tror vi mottar en eksakt kopi av vår virkelighet. Det vi ser, hører og tar på er nøyaktig det vi oppfatter, og alle andre folk oppfatter det likt.

Realismen kollapset ganske snart. Mange filosofer forsto at sansene våre oppfatter ikke virkeligheten perfekt. Descartes og Humes gikk til og med så langt som å si at det faktisk var mulig at det ikke fantes noen virkelighet bak sansene våre. Her er en annen mulig løsning: sansene gir oss en upresis refleksjon av virkeligheten. Vi oppfatter altså ikke virkeligheten direkte, men vi ser bare en skygge av virkeligheten.

Likevel dukker det opp mangler også med denne siste forklaringen. For eksempel forklarer den ikke hvorfor vi oppfatter situasjoner forskjellig, selv om vi bruker de samme sansene. Det ser ut til at virkelighetens skygge forandrer seg alt etter hvilket individ som oppfatter den. Det er her konstruktivismen forteller oss at vår oppfattelse av verden ikke bare er en refleksjon av virkeligheten, den er mer kompleks enn det.

Teorien om konstruktivismen forteller oss at sansene våre gir oss informasjon om virkeligheten, men at den er for kaotisk for hjernen vår. For å være i stand til å prosessere denne informasjonen må hjernen strukturere den. For å gjøre dette kategoriserer hjernen den ustrukturerte informasjonen til konsepter og tolkninger. Her er virkeligheten utilgjengelig for oss.

Konstruktivismen og sosio-konstruktivismen

For å si det kort og konsist kan vi forstå konstruktivismen som et epistemologisk utgangspunkt hvor vi er aktive agenter av vår persepsjon, og vi ikke får en bokstavelig kopi av verden.

Gjennom vår oppfattelse av verden former vi både vår indre verden og den utenfor oss selv. Så hvis vi alle er aktive agenter som former sin egen virkelighet, hvordan er det da mulig at alle mennesker har et ganske likt syn på verden?

Vi kan finne svar på dette hos psykologen Vygotsky og hans sosio-konstruktivistiske teori basert på kultur. Selv om vi alle bygger vår egen verden er vi alle født inn i et samfunn og en kultur som påvirker oss.

Når vi blir født omgitt av en viss kultur veileder dette ikke bare våre tolkninger. Det gir oss også en rekke å konstruksjoner å låne fra. Et bevis i favør av denne teorien er at våre individuelle konstruksjoner av virkeligheten, ligner mer på virkelighetskonstruksjoner laget av folk fra samme kultur, enn det gjør på de laget av folk fra andre kulturer.

Konklusjonen etter alt dette er at alle ideer, teorier og kunnskap er sosiale konstruksjoner. Vår virkelighet er fremmed for oss. Selv fysiske lover er en del av sosiale konstruksjoner og har et delt konseptuelt rammeverk. Derfor vil ikke vitenskapen lenger forklare virkelighetens hendelser, men hendelsene fra vår felles konstruksjon av virkeligheten.

Disse antatte sannhetene har til en viss grad vært en revolusjon innen psykologien og andre felt. Takket være sosio-konstuktivismen har mange områder innen psykologien helt forandret paradigmer og fått et utvidet perspektiv. Et spørsmål gjenstar: er konstruktivisme det rette svaret, eller har vi ennå mer å lære?