Kan terapi være vellykket uten mål og målsetninger?
Kan terapi eksistere uten mål og avtaler? Kan suksess oppnås uten å sette seg konkrete mål?
Michael Broda er en psykoterapeut som jobber med mennesker som lider av borderline personlighetsforstyrrelse (BPD). Han hevder at disse pasientene etter flere sykehusinnleggelser generelt er mer kunnskapsrike enn fagfolk om spesifikke behandlingsteknikker for BPD.
Men når disse teknikkene ikke fungerer, må terapeuter strekke seg etter mer ærlige mål med sine pasienter. For eksempel innebærer en enkel ikke-selvmordspakt å utføre en terapeutisk handling uten først å ha etablert spesifikke mål og avtaler.
En ufattelig idé for psykologifagfolk?
Terapi er ikke et betalt vennskap. Det er en profesjonell tjeneste. En tjeneste som alle andre. Oppdragsgiver betaler det avtalte beløpet og tilbyder yter den profesjonelle tjenesten. Disse to tingene (og mer) er inkludert i informert samtykke.
Det er vanligvis et avtalt mål for tjenesten, en sluttdato, og i mange tilfeller også flere avtalte timer. Terapi fokuserer på et målbart mål for endring. Derfor må det være et målbart mål, uansett hva sluttilstanden er.
Hvis det ikke er noen mål eller avtaler, er terapi bare et uformelt forhold
Psykologer gir en tjeneste basert på følelser og emosjoner. Selv om disse ikke alltid er helt klare, kan de identifiseres til en viss grad.
En pasient kan gå inn i terapi og føle seg ekstremt engstelig og ute av stand til å utføre sine daglige oppgaver. Selv om angsten ikke kan kvantifiseres nøyaktig, kan en rekke mer eller mindre tilnærmede mål fastsettes. Som sådan utfører individet gradvis relevante og viktige aktiviteter, bruker mindre tid på å være isolert, bruker færre angstdempende midler, etc.
På den annen side har vennskap ingen mål. Venner møtes og bare snakker. De slår ihjel tid sammen uten noe endelig mål utover å være sammen. Det handler rett og slett om hverandres selskap, ikke hva de ønsker av hverandre.
Men hvis en pasient går til terapi på en ukentlig basis og bare snakker eller lufter følelsene sine, er det ikke terapi. Terapi krever et klart mål. I tillegg er terapien midlertidig. Den fortsetter ikke uten ende i sikte.
Selv for klienter som har vært i terapi i årevis, er det regelmessige målinger av fremgang mot et bestemt mål, og disse målene kan endre seg over tid.
Uten mål er det ikke noe reelt samarbeid
Samarbeid er sentralt for å bygge kundeautonomi. Ellers, uten gjennomsiktig samarbeid, sitter vi igjen med en ekspert/klient-dikotomi.
Terapeuten er den psykologiske eksperten og klienten er eksperten på livet sitt. De to møtes på midten og samarbeider. Klienten blir sett på som en grunnleggende del av terapien og ikke som mottaker av terapien.
Å ikke ha et mål i terapien og bare vandre inn på konsultasjonsrommet hver uke betyr at klienten utvikler en avhengighet av terapeuten. Dessuten blir forholdet en ukentlig lettelse.
Imidlertid bygger mål autonomi og suksess. Det er viktig å nå mål i livet. De er avgjørende for å bygge tillit, sette sunne grenser og oppmuntre til mot og autonomi. Men mål kan ikke nås hvis de ikke er satt.
Behovet for å endre ideen om mål
Noen pasienter kan ikke snakke om mål og avtaler med sin behandler, men de trenger akutt psykologisk hjelp. Michael Broda rapporterer om en opplevelse med en av pasientene sine:
“Å jobbe med borderlinepasienter er ikke alltid en av de mest engasjerende aktivitetene i mitt daglige terapeutiske arbeid. Relasjonstester er for hyppige. Pasienten stiller spørsmål ved ideer som “støtter terapeuten meg virkelig?” Det er få muligheter til å regulere de overdrevne følelsene som fører til til selvstraff og selvskading, som alle generelt gjør at arbeidet ikke er lett å strukturere.
Traumer, opplevelser av seksuell vold, harde rusmidler, tilbakevendende frykt og panikkanfall samt utallige kjærlighetsbrudd preger biografien til mange pasienter. Jeg fortalte en av pasientene med en mer forverret mental tilstand at jeg ønsket å jobbe med henne under forutsetning av at hun ikke forsøkte begå selvmord før neste avtalte time, eller at hun kontakter en terapeut umiddelbart om nødvendig.
Hun gikk med på ikke-selvmordskontrakten, men fortalte meg senere at hun trodde ingenting ville skje med henne hvis hun “vellykket” brøt den. Hun ble overrasket over at jeg ikke formulerte flere betingelser, slik hun hadde erfart fra tidligere opphold på klinikken. Derfra ble hun bare bedre. Å etablere avtaler der pasienter får være som de vil, uten å overholde noe og kun ta hensyn til et spesifikt punkt angitt av terapeut, kan være forskjellen på liv og død.”
Pasienter som ber om hjelp, men som ikke aksepterer behovet for å sette mål eller avtaler
Det er ikke alltid mistillit eller provokasjon som ligger bak en pasients tilbakeholdenhet til å gjennomføre sin egen del i en intervensjonsplan.
For eksempel kan de ha lyttet til hva de bør eller ikke bør gjøre siden de var små. Derfor føler de ikke at det er verdt det å gjøre noe under premisset «Det er for ditt eget beste». Slike handlinger spiller ingen vesentlig rolle i deres livshistorie. De er uvillige mot dem.
Folk går ikke bare i terapi for å forandre seg eller slippe ut damp. De søker også etter en intens emosjonelle opplevelse som aktiverer deres evne til å vende tilbake til troen på at livet er verdt å leve. Denne jobben krever, mer enn mål og avtaler, et sterkt og sunt terapeutisk forhold, samt en eksistensiell dialog om identitet, verden og frustrasjonen som det noen ganger genererer.
I visse tilfeller, i stedet for avtaler, mål og forpliktelser i terapien, kan noen timer finne sted hvor ingenting er avtalt. De vil ikke være mindre profesjonelle for det. Det betyr ganske enkelt å skape et miljø med tillit og arbeid.
Noen ganger er det pasienter som trenger å få litt selvsikkerhet og tro før de ønsker å begynne å leve livet sitt igjen. Som regel krever de en intervensjonsplan som forutser de viktigste truslene som deres forhold til terapeuten kan lide av.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Echeburúa, E., & Corral, P. D. (2001). Eficacia de las terapias psicológicas: de la investigación a la práctica clínica. Revista Internacional de Psicología clínica y de la salud, 1(1), 181-204.
- Echeburúa, E., & Corral, P. D. (2007). Intervención en crisis en víctimas de sucesos traumáticos:¿ Cuándo, cómo y para qué. Psicología conductual, 15(3), 373-387.
- Salaberría, K., Echeburúa, E., de Corral, P., & Polo-López, R. (2010). Terapias psicológicas basadas en la evidencia: limitaciones y retos de futuro. Revista argentina de clínica psicológica, 19(3), 247-256.
