John Lennon og depresjon: Sangene ingen forstod
John Lennon tilbrakte mye av sitt liv med å rope ut for hjelp. Han gjorde det på 60-tallet med sangen «Help!» og igjen med en av hans siste, mest profetiske komposisjoner: «Help Me to Help Myself». Det mest idealistiske, revolusjonerende og inspirerende medlemmet av The Beatles gjemte en traumatisk, mørk, men likevel inspirerende side av seg selv.
De sier at tristhet er en kraftig følelse, flammen bak de mest minneverdige kunstneriske kreasjonene i historien. Du kan for eksempel se det i Janis Joplin. Hun var en sanger med en kraftig stemme, men hennes tidlige død etterlot oss med minnet om en trist ung kvinne, som merkelig nok hjalp verden til å bli litt lykkeligere.
Og The Beatles gjorde det samme, men på en mye mer universell måte. Den musikalske, kulturelle og sosiale innflytelsen de hadde var stor. Men ikke mange stoppet opp for å se tristheten som gjemte seg bak gruppens mest intellektuelle medlem: John Lennon.
Alle som kjente ham godt visste at det var noe som lurte inne i ham. Det var en suicidal, ødeleggende skygge som førte ham til en personlig isolasjon som varte i nesten fem år.
Merkelig nok, en av de siste sangene han skrev før Mark David Chapman drepte ham i Dakota-bygningens inngangsparti, ga bevis på at han kom seg ut av det mørke hullet, og lette etter en ny sjanse. Han var full av håp og begynte å tro på seg selv igjen:
“Dear John
Don’t be hard on yourself
Give yourself a break
Life wasn’t meant to be run
The race is over, you’ve won.”
John Lennon og hans evige rop for hjelp
Da John Lennon skrev teksten til sangen “Help!” var resten av gruppen litt overrasket, men ingen tenkte mye over det på den tiden. Den hørtes bra ut, og den var en del av et av deres bestselgende album.
Den endte opp med å bli tittelen på en film de ville lage i 1965. Men disse tekstene inneholdt stresset Lennon hadde å gjøre med og det ytre presset han følte på grunn av ting som beveget seg altfor fort for at han greide å prosessere det.
Flere år senere ble Paul McCartney intervjuet av Playboy-magasinet der han sa at han på den tiden ikke kunne se hva hans venn og bandmedlem gikk gjennom.
Lennon ropte ut for hjelp, men han levde i en verden full av folk som ikke kunne høre. I sangen snakket han åpent om sin usikkerhet, sin depresjon og hans behov for at noen skulle hjelpe ham, for at noen kunne hjelpe ham med å få føttene tilbake på bakken.
John Lennons traumer
Det er folk som sier at en del av hans livslange angst og evige skjult tristhet kunne ha kommet fra hans barndom. Faren hans var en sjømann som forlot dem tidlig. Hans mor forlot ham også en stund, og hun fikk ham til å bo sammen med sin tante og onkel.
År senere, da han gjorde opp med sin mor, var han vitne til hennes død. En full politimann kjørte inn i henne med bilen sin, og drepte henne umiddelbart. Det hadde stor innvirkning på ham, og han bar det med seg for resten av livet.
Hans biografer sier at han investerte seg dypt i musikken for å komme seg gjennom tragedien. Til slutt kom hans lidenskap for kunsten fra hans mor. Hun var den som viste ham hvordan man kan spille flere instrumenter. Hun var den som ga ham den fascinasjonen. Og det var til henne han dediserte en av hans mest intime sanger: “Julia”.
John Lennon og primalterapi
Da The Beatles brøt opp i 1970, var alt Paul McCartney, George og Ringo måtte gjøre, å lage noen relativt fengende album, og de ville fortsette å lykkes. Men John Lennon kunne ikke følge den veien.
Verden var full av stemmer, bevegelser, urettferdighet og sosiale korsveier som han følte veldig dypt. Det gjorde ham rasende. Han sto opp mot politisk hykleri og angrep unge fans som idoliserte ham og andre rockstjerner.
I et av hans album uttrykte han sine dypeste tanker veldig nakent i dette nye stadiet: “I don’t believe in magic … I don’t believe in Elvis … I don’t believe in The Beatles … The dream is over … I was the walrus, but now I’m John …“.
Å lage musikk motiverte ikke ham lenger. Det ga ham ikke glede eller tilfredshet. Det var alt bare forretninger i hans øyne, og han følte seg fengslet, fanget i en boks hvor han ødela seg gjennom alkohol og LSD.
Men noe ikke alle vet er at etter at han innså at verken musikk eller meditasjon eller narkotika kunne slå av den bitre tristheten i ham, begynte John Lennon å se psykoterapeuten Arthur Janov. Denne kjente psykologen utviklet primalterapi, en strategi ment å behandle psykiske traumer gjennom primære skrik og psykodrama.
Denne disiplinen, som mange andre katartiske, uttrykksfulle terapier, fokuserer på ideen om at vi kan bringe all vår undertrykte smerte til overflaten og løse det ved å handle ut problemet og uttrykke smerten som kommer opp på grunn av den.
John Lennon brukte denne terapien i mange år, med gode resultater. Det varte lenge nok til at en av hans siste sanger var et direkte resultat av den terapeutiske reisen som førte ham til fantastisk indre forsoning.
Sangtittelen var “Mother”.
